Hjemme. En kort historie om de nære ting

Bryson har sans for det sære og overraskende. Han forteller like gjerne historien til noe rart og uventet, som til noe vi ofte har befatning med. Og du får tenkt over mye du ikke har tenkt over tidligere, eller ville ha tenkt over noen gang, hadde det ikke vært for den godeste Mr. Bryson. Og historiens systematikk blir til mens han tøfler rundt i huset. Hva kan man for eksempel fortelle om trapper? De fantes i hvert fall ikke mens man hadde åpent ildsted i huset, uten en pipe. Først etter skorsteinens inntog (på 1300-tallet) kunne man etablere en etasje til, og man trengte ei trapp, eller kanskje aller først en stige, for å komme opp dit, nødvendigvis. Skorsteinenes inntog hadde for øvrig store konsekvenser for husenes funksjon og utseende. Men mange savnet tidligere tiders åpne ildsted og at alt var innhyllet av røyk ... det hjalp visst mot hodepine. Men altså, trappene ble antagelig funnet opp i forbindelse med gruvedrift, siden det var lite hensiktsmessig med stige hvis man hadde armene fulle og ikke kunne holde seg fast.

Vis all tekst

Bryson har sans for det sære og overraskende. Han forteller like gjerne historien til noe rart og uventet, som til noe vi ofte har befatning med. Og du får tenkt over mye du ikke har tenkt over tidligere, eller ville ha tenkt over noen gang, hadde det ikke vært for den godeste Mr. Bryson. Og historiens systematikk blir til mens han tøfler rundt i huset. Hva kan man for eksempel fortelle om trapper? De fantes i hvert fall ikke mens man hadde åpent ildsted i huset, uten en pipe. Først etter skorsteinens inntog (på 1300-tallet) kunne man etablere en etasje til, og man trengte ei trapp, eller kanskje aller først en stige, for å komme opp dit, nødvendigvis. Skorsteinenes inntog hadde for øvrig store konsekvenser for husenes funksjon og utseende. Men mange savnet tidligere tiders åpne ildsted og at alt var innhyllet av røyk ... det hjalp visst mot hodepine. Men altså, trappene ble antagelig funnet opp i forbindelse med gruvedrift, siden det var lite hensiktsmessig med stige hvis man hadde armene fulle og ikke kunne holde seg fast.

Slentrende og kunnskapsrikt
Bryson beveger seg sømløst fra tema til tema: vi får med oss at de eneste dyrene som ikke kan produsere vitamin c er mennesker og marsvin, den mest vanlige ulykke som forårsaker døden nest etter bilulykker er fall i nettopp de smarte trappene, middelaldermenneskene viktigste proteinkilde var røkt sild, at ordet coat kommer fra cotta, en type kappe som var bøndenes hovedplagg i middelalderen. Derav jakke eller frakk på norsk. Morsomt er det når Bryson forteller om den eksentriske arkitekten som benyttet en blanding av hurtiglim og shellac for å få lærstolene i en jazzklubb til å se gamle ut. Gjestenes hete bakender fikk imidlertid blandingen til å løse seg opp slik at limet ble aktivt ... En haug med aggressive damer måtte brekkes løs fra de forferdelige stolsetene. Jeg ser det for meg .

Kom inn, kom inn!
Bryson rusler fra kjøkken til kjeller, via stuene, en tur ut i hagen og gjerne en svingom utenfor hjemmets fire vegger og ender til slutt på loftet. Han forteller om hvordan husene har utviklet seg fra middelalderen, at det var først på 1400-tallet man brukte begrepet room i betydningen en avgrenset flate med vegger. Etter hvert som hus vokste i høyden og man oppdaget hvor hyggelig det var å være litt for seg selv, utviklet hjemmet seg til å bestå av flere værelser som withrawing chamber, study, bed chamber, closet (men doene hadde lenge flere seter siden det tydeligvis var greit med sosialt liv akkurat her). Enkle møbler ble laget med tanke på flyttbarhet, og på 1500-tallet kom man på det geniale å sette skuffer inn i reisekistene for å få litt orden i sakene. Kommoden var født.

Husets hjerte
Kjøkkenet er, i hvert fall i våre tider, husets viktigste rom. Før i tida var det selvfølgelig et problem å holde maten fersk. Den måtte i hvert fall se fersk og pen ut, selv om det kravlet og krøp i den. På 1600-tallet hadde man, i likhet med i vår tid, matmanipulatorer. De satte mer eller mindre helsebringende stoffer til maten slik at den så presentabel ut. Det kunne være gips, sand, finmalt sauemøkk, svovelsyre, blyacetat eller terpentin. Det gikk rykter om at bakeren brukte oppmalte knokler i melet. Kremmeren solgte moreller til de fine damene etter å ha rullet dem mellom gommene så de ble blanke og fine. På 1840-tallet kom det til et mirakelprodukt: Is. Wenham-is skipet fra Amerika. Man fikk en ny industri, og her kommer Norge inn i bildet. Noen sleipe nordmenn (og her presiserer Bryson at nordmenn vanligvis ikke assosieres med sleipe metoder) døpte om et vann i Oppegård til Lake Wenham for å ta del i den lukrative handelen. Mye av isen som ble solgt til Storbritannia på 1850-tallet var derfor norsk, fra Oppegårdtjernet eller Blekmyrdammen! Men så var det det med gaffelen og antall tenner. Man eksperimenterte med dette, skriver Bryson. To eller flere tenner? Gaffelen var et farlig redskap, særlig hvis motorikken var preget av alkoholinntak. Bruk av gaffel ble dessuten lenge regnet som fisefint og umandig. På 1800-tallet kom man imidlertid fram til at folk var mest komfortabel med fire tenner på gaffelen. Antagelig som resultat av avansert dekketøypsykologi.

Det enorme glasshuset
Bryson starter imidlertid boka med å fortelle om glass og storslagne Crystal Palace som en gang var verdens største bygning. Det fantastiske palasset, tegnet av en genial gartner, ble reist i Hyde Park i London på 1850-tallet og var laget av glassmoduler. Man hadde nylig oppfunnet bedre måter å produsere glass på, og dessuten var skatt på glass, som var et luksusprodukt, opphevet. For folk anno 1850 var det nok like mirakuløst usannsynlig å bevege seg inni Crystal Palace som i en såpeboble, skriver Bryson. Men det er først og fremst sitt eget hus, også fra 1850, som er utgangspunktet for historien. Bill Bryson forteller hjemmets historie med utallige interessante digresjoner. Om den gang det alltid var mørkt inne og husene dessuten raskt tok fyr og hele kvartaler ble lagt i aske på kort tid, om den gang gatebelysning i byene var så dårlig at man i skumringen kunne tafse og ha sex midt på Westminster Bridge i London uten at noen la merke til det, og til våre dagers moderne nødvendigheter av alle slag. Når du åpner kjøleskapsdøren i dag, slipper du ut mer lys enn det var i et helt hus på 1700-tallet. Og det passer da å nevne at Hammerfest, vår nordligste by, faktisk var den første byen i Nord-Europa som fikk elektrisk gatelys.

Opp på loftet
På sitt eget loft fra 1850-tallet fant Bill Bryson en «hemmelig» dør. Den ledet ut på taket, til et litt merkelig sted. Men utsikten herfra var formidabel. Når han står der oppe, blir han slått av at selv om det har skjedd en voldsom utvikling, og at privatlivet ble fullstendig forvandlet etter 1800, både sosialt, hygienisk, teknologisk, når det gjelder påkledning, sex og «nesten alle andre ting det er mulig å lage adverb av», er landskapet tidløst og antagelig ganske likt det som husets herre sto og betraktet i 1850. En god avslutning på en lang historie. Bill Brysons bok Hjemme er en skattkiste av informasjon om alt, underholdende og lærerik!

Med sin forrige bok En kort historie om nesten alt nådde Bryson et stort publikum. Med sin sedvanlige nysgjerrighet, herlige humor og mesterlige historiefortelling har han med Hjemme levert nok en stor leseopplevelse.