Vi morer oss til døde av

Neil Postman

Neil Postmans Vi morer oss til døde er mediekritikk på sitt krasseste. Da den utkom i 1985 var den et av de mest markante bidrag i mediedebatten, og ble raskt opprettet som referanse innenfor medievitenskapen. Det interessante med Postmans bok er at den kanskje er enda mer relevant lesning i dag enn da den kom ut. Ikke som et vitenskaplig dokument, men som en skildring av utviklingen i vårt samfunn.

På femtitallet møtte Postman den da ukjente professoren Marshall McLuhan, og mange av hans ideer har Postman videreført i sin mediekritikk. McLuhan hevdet at det dominerende mediet i en hver tid preger hele kulturen, og det er nettopp dette som står sentralt i Postmans bok. Hans utgangspunkt er fjernsynsmediet i hjemlandet USA, og han slår fast at alle budskap innenfor kulturen blir tilpasset den flyten, eller "the flow", som preger fjernsynsmediet. Den kunnskapen og de budskap som ikke passer til å bli formidlet via TV, får derfor langt mindre å si i samfunnet. Resultatet er at alt blir performance, og det er dette som truer våre demokratiske samfunn i dag. Til tross for den umiddelbare omfavnelsen av Postman på åttitallet, gikk det ikke lang tid før medievitenskapen avviste ham og hans kulturkritikk på grunn av manglende dokumentasjon. Men Postman kritiserer og eksemplifiserer, han dokumenterer ikke. For dagens lesere kan Postman virke som noe av en spåmann da store deler av kulturen, også her i Norge, virker å være tilpasset korte, episodiske innslag på TV.

"Vår politikk, religion, idrett, utdannelse, nyhetsformidling og handel er forvandlet til samstemte vedheng til underholdningsindustrien, stort sett uten protester, faktisk uten at det har vakt særlig oppsikt blant folk flest. Følgen er blitt at vi nå er et folk som står i fare for å more seg i hjel."
Fra Vi morer oss til døde

"Postman må lesast i den profetiske tradisjonen, slik vi kjenner den frå frankfurtarskulens tidlege fase, frå McLuhan - og frå skjønnlitteraturen. ( ...) I forhold til ein profet av denne typen, spør ein ikkje om alle hans påstandar er korrekte. Ein spør om dei tendensane han åtvarer mot, faktisk finst, og om det finst grunn til kulturell bekymring langs dei linjene han dreg opp. Det er vanskeleg å svara nei på det. For vi lever i fiktive tider; ikkje fordi vi les eller ser god fiksjon, men fordi vi går oss vill i kva som er fiksjon og kva som er realitetar. Og då treng vi ei myndig røyst som kan minna oss om skilnaden."

JAN INGE SØRBØ
har skrevet det innledende essayet til Vi morer oss til døde