Godbit fra salget: Innhaugfolket

For 25 år siden satte den ukjente trebarnsmoren og læreren Anne Karin Elstad seg ned om nettene for å skrive en roman. Boka ble antatt av Aschehoug, og siden har det lesende Norge aldri vært det samme. For hvis det er en bok som fortjener å bli omtalt som en bokbombe, så er det Elstads Folket på Innhaug, første gang utgitt i 1976. Den ble en formidabel suksess både for forfatter og forlag. Dette har medført at Elstad, ved siden av Jostein Gaarder, er forlagets mest leste, nålevende forfatter.

Folket på Innhaug ble første bind i en serie på til sammen fire romaner: Magret (1977), Nytt rotfeste (1979) og Veiene møtes (1980). Disse fire suksessbøkene danner altså den folkekjære serien som bærer navnet Innhaugfolket, som Den norske Bokklubben nå gir ut i ett bind.

Av Børge Skråmestø

Det er våren 1809. Vi møter folket på Innhaug; bonden Ola, kona Gertrud, sønnene Bård og Hans, datteren Oline og krøplingen, faster Magret, hun med de helt spesielle evnene. Gårdslivet er hardt. Det er frost og misvekst. Fogdens folk tar korn til hæren og krever inn høye skatter. Vi har havnet rett inn i gårdsfolkets kamp for tilværelsen, utgangspunktet for en beretning som forflytter oss fra det indre Trøndelag og ut mot havet. Sammen med menneskene i bøkene flytter vi fra fjellgården på Innhaug til kystgården i Valsøyfjord.

Gjennom hele verket er det kvinnene som står i sentrum: Gertrud, gamle faster Magret, Oline og Olines datter Magret. Alle er sterke kvinner som på hvert sitt vis kjemper mot harde omgivelser. De nekter å bukke under og tar livet i egne hender - til tross for bygdesladder, ubegripelig ondskap, sinnssykdom, veike menn og skjebnens øvrige luner.

Magret, 1800-tallets Julie
Den vi møter igjen i alle fire bøkene er Magret, «lausungen» som vil virkeliggjøre drømmen om å bli gårdskone. Selv om Magret er en helt annen kvinneskikkelse enn Julie i Elstads nye romanserie, har de to kvinnene et vesentlig likhetsstrekk: De representerer et århundre. Om Julie-bøkene har Elstad sagt at hun vil fortelle om utviklingen gjennom 1900-tallet i lys av én person: Julie.

Selv om hun ikke har sagt det samme om Magret, opplever jeg allikevel at denne skikkelsen samler mye av 1800-tallet i seg. Bøkene om Innhaugfolket er derfor mer enn medrivende fortellerkunst. I Innhaugfolket opplever vi flere ganger hvordan nasjonale hendelser preger livet til hverdagsmennesket Magret. De gir dessuten et godt innblikk i 1800tall-bygdas seder og skikker, hvordan de var og hvordan de forandret seg. Magret rister gjerne på hodet av de nymotens påfunnene til sønnen Mons. Kunststykket Elstad i dag gjør i Julie-bøkene, gjorde hun dermed allerede i bøkene om Innhaugfolket: Hun knytter stor menneskelig innsikt og fortellerkraft sammen med grundig kunnskap om tiden som handlingen er lagt til.

Våg å være et helt menneske
Anne Karin Elstad har et helt spesielt grep på sitt publikum, et grep som er få andre forfattere forunt. Jeg gjorde et søk på Internett, og fant mange bevegede leseres meninger om Elstads bøker. En leser beskriver bøkene om Innhaugfolket som «?en opplevelse og innlevelse i lidelse og kjærlighet». En annen skriver om en av hennes andre romaner at den «?virket mye mer virkelig på meg enn noe annet jeg har lest».

Virkelig? Ja, noen ganger er det å lese Elstad som å lese om seg selv. Munnhuggeriet mellom Magret og sønnen Mons er til tider nesten som å lese en avskrift av den smålige nebbingen mellom meg selv og min egen mor, den gang jeg bodde hjemme. Men hos Elstad får hverdagskivet retning. Hun løfter konfliktene opp, og lar dem peke på noe annet. For det vonde er ikke bare vondt. Ser du godt etter, vil du oppdage at det er en mening. For det som det dypest sett dreier seg om, leser vi Elstad nøye nok, er å våge å være et helt menneske.

Om Innhaugfolket beskriver en geografisk reise utover, ut mot havet, er den også en reise innover. Fra den første boka, Folket på Innhaug, til den siste, Veiene møtes, blir handlingen stadig mer rettet mot det indre liv. Magrets ferd fra fjellet ut til havet, til utgangspunktet for alt liv, er også en erkjennelsens ferd inn i henne selv, til stedet hvor den følsomme, sårbare og virkelige Magret bor. Der hvor bitene som gjør henne til et rikt og helt menneske befinner seg.

Og Innhaugfolket handler ikke minst om hvem og hva som bygget landet vårt. Den handler om bøndenes slit som la grunnlaget for det moderne Norges framvekst. Gamle faster Magret ber den unge Magret love at hun aldri glemmer å gi etterslekten kjennskap til «rota dem e runne tå». Det løftet holder Magret. Og det løftet holder også Elstad.

Børge Skråmestø (f. 1964) er litteraturviter og skribent