Stalin

"Den mest dramatiske politiske biografi jeg har lest" Yngvar Ustvedt, VG

"Fascinerende kollektivbiografi som spar opp nye kilder" Espen Søbye, Dagbladet

 

Presentert av Berthold Grünfeld, nestor i norsk rettspsykiatri

Det kommunistiske systemet begynte som en drøm om frihet, rettferdighet og menneskeverd og endte i Stalins marerittverden i årene fra 1932 til 1953, i et gigantisk torturkammer og henrettelsesapparat, oftest for helt uskyldige som kom i faresonen for regimets kontrollerende eksekutører. Millioner ble henrettet etter korte og summariske prosesser, eller de gikk langsomt til grunne i arbeidsleirene. Tallet på ofrene er anslått til å ligge rundt 30 millioner. Hitler klarte ikke å prestere noe lignende, men han hadde bare 12 år på seg, Stalin fikk 20 år på seg til å herje som han ville.

"Jeg trodde ikke jeg kunne lære noe nytt om Stalin.
Jeg tok feil. En slående prestasjon."
Henry Kissinger

Terroriserende frykt
Beskrivelsen av NKVD, sikkerhetspolitiet, med påfallende likhet til Hitlers Gestapo, utgjorde en av grunnbetingelsene for regimets overlevelse, ikke minst gjennom den terroriserende frykt den skapte i befolkningen på grunn av den vilkårlighet i arrestasjoner, deportasjoner, fengsler og drap som preget hverdagen.

Montefiore gir en inngående beskrivelse av to av sjefene for sikkerhetspolitiet, Jeshov og Beria. Ingen av dem fikk en naturlig død, det gjorde heller ikke Jeshovs forgjenger, Jagoda. Når det ikke lenger var bruk for sjefen, ble han henrettet. Den ene sjefen utryddet den foregående, øyensynlig med henrykkelse, for det innebar mulighet for forfremmelse hvis han innyndet seg hos Stalin. For å si det enkelt, selv politbyråets medlemmer levde i konstant angst, ingen var helt til å stole på. Dagens venn kunne bli morgendagens forræder, og da var alt ute. Spyttslikkeriet vav en del av overlevelsesstrategien.

 

Om Jeshov fortelles det at han tok vare på kulen som ble brukt til å skyte politbyråmedlem Grigorij Zinovjev i hodet. Han oppbevarte den som et suvenir for besøkende.

Lettlurt intelligentsia
Det er smertefullt å lese Montefiores skildring av livet  i Kreml, i hvert fall for oss av den litt eldre generasjonen som kan huske de første etterkrigsårene, med den vilkårsløse respekt og beundring man hadde for Sovjetuionen, og for Stalins innsats i kampen mot fascismen.

Vi husker hvordan skriveføre intellektuelle i Vesten, også i Norge, gikk god for regimet, som forsvarte det i tykt og tynt. Til og med Moskvaprosessene ble forsvart som nødvendige for at Sovjetstaten skulle kvitte seg med sosialismens forrædere. Hvor lettlurt er ikke intelligentsiaen?

"60 % bra"?
Det er ikke til å komme forbi at vi bare skal noen få tiår tilbake i tid hvor politisk orienterte grupper av presumptivt våken norsk ungdom mente at Stalin var "40 % dårlig" og "60 % bra" for det russiske folk og for verden. Hvor i dette spektret mellom godt og vondt befant myrderiene seg?

Vi er ikke garantert mot at et nytt
fenomen av Stalins klasse kan komme til å
prege den politiske arena

Denne ungdommen snakket også om "væpna revolusjon" for å avskaffe klassesamfunnet. Hvem av dem ville la seg rekruttere til å bli en norsk Beria eller Jeshov for å virkeliggjøre sosialismen her til lands? Heldigvis kom de aldri i nærheten av politisk innflytelse.

Til å ta lærdom av
Montefiores bok er til å ta lærdom av. Vi er ikke garantert mot at et nytt fenomen av Stalins klasse kan komme til å prege den politiske arena. Boken kan bidra til i noen grad å immunisere mennesker mot den stalinistiske smitten.

Hvem var fattiggutten fra Georgia som ble enehersker over tsarens imperium? Hvem var hans nærmeste håndlangere og betrodde menn? Hvilke familier utgjorde hans politiske nettverk? Etter Lenins død brukte Josef Stalin sjarm og list for å komme i posisjon, og manipulerte menneskene rundt seg for å gradvis oppnå mer makt. Boken viser hvordan livet artet seg på toppen av hierarkiet, der hovedvekten er lagt på årene fra Stalin ble leder i 1929 til han døde i 1953, etter et stadig mer paranoid og grusomt styre. Forfatteren fokuserer på hoffet som gjorde det mulig å styre Sovjetunionen med jernhånd. Med bibliografi og register. © DnBB AS

Hvem var fattiggutten fra Georgia som ble enehersker over tsarenes imperium? Hvem var hans nærmeste håndtlangere og betrodde menn? Hvilke familier utgjorde hans politiske nettverk? Josef Stalin brukte sjarm og list for å komme i posisjon etter Lenins død, og manipulerte menneskene rundt seg for å få gradvis mer makt. Simon Sebag Montefiores biografi viser hvordan livet artet seg på toppen av hierarkiet, med vekt på årene fra Stalin ble leder i 1929 til han døde i 1953, etter et stadig mer paranoid og grusomt styre. Forfatteren har avdekket omfattende nytt kildemateriale; ved å fokusere på hoffet som gjorde det mulig å styre Sovjetunionen med jernhånd, gir Montefiore en helt ny forståelse av en moderne imperieherre og tyrann. Simon Sebag Montefiore (1965) studerte historie ved Gonville & Caius College, Cambridge. Han har publisert to romaner og en omfattende historisk studie, Prince of Princes: the Life of Potemkin (2000). For verket om Stalin mottok han British Book Awards pris History Book of the Year 2003. Han er flittig bidragsyter til Sunday Times, New York Times og Spectator. Levert av © DnBB AS