Stieg Larssons opptreden på forfatterscenen var over før den hadde begynt. Men etter hans død lever et knallsterkt trebindsverk videre.
Som krimredaktør er jeg så heldig å ha tilgang på en mengde gode kriminalromaner. Kvaliteten varierer selvsagt, men det kommer ut mye førsteklasses krim i inn- og utland. Det aller beste tilbyr vi medlemmene i Bokklubben. Da jeg begynte å lese Menn som hater kvinner, skjønte jeg fort at det var en perle jeg satt med. Det var sider ved boka som minte meg om de aller beste krimforfatterne vi har. Samtidig er det en unik og personlig debut skrevet av en forfatter med et friskt blikk på sjangeren.
Klassiker allerede
Menn som hater kvinner er noe så sjeldent - og sørgelig - som en posthum romandebut. Stieg Larsson skrev manus til tre kriminalromaner før han leverte inn noe til et forlag. Forlagssjefen på Norstedts spurte ham senere hvorfor han hadde skrevet så mye før han i det hele tatt visste om den første boka ville bli gitt ut. Larsson skal ha svart at han hadde hatt det så morsomt med skrivingen at han ikke så noen grunn til å stanse for å levere tingene ifra seg.
"En slags nattsvart og grotesk utgave av Krøniken."
Dessverre opplevde aldri Larsson at bøkene hans ble gitt ut. Han døde 9. november 2004, bare måneder før utgivelsen av den første boken. Jeg sitter her med en bunke knallsterke anmeldelser fra lanseringen i Sverige. Anmelderne i alt fra Dagens Nyheter til Ystads Allehanda var over seg av begeistring, og sjelden har vel klassikerstemplet blitt fortere tatt frem.
Skjult agenda Mikael Blomkvist er finansjournalist og nylig idømt fengselsstraff for ærekrenkelser mot den kjente finansmannen Hans-Erik Wennerström. Det er selvfølgelig en katastrofe for en pressemann. Allikevel tilbys han snart et stort oppdrag av den tidligere industrimagnaten Henrik Vanger. Blomkvist skal skrive Vanger-slektens historie. Men dette er bare for å dekke over den egentlige jobben; han skal finne ut hva som skjedde med Vangers niese, Harriet, som forsvant for førti år siden. Hvem drepte Harriet? er egentlig Vangers spørsmål. Han frykter at morderen fi nnes i hans egen familie. Blomkvists oppdrag skal da også avdekke en slags nattsvart og grotesk utgave av Krøniken.
"Balanserer stilsikkert mellom klassiske og ultramoderne virkemidler."
Siden Vangerfamilien bodde på en øy og broforbindelsen var brutt på tidspunktet Harriet forsvant, blir dette et godt gammeldags "lukket rom-mysterium". Men metodene for å etterforske saken er langt fra avlegse, og Stieg Larsson balanserer stilsikkert mellom klassiske og ultramoderne virkemidler. Blomkvist får nemlig hjelp av unge Lisbeth Salander, ansatt i sikkerhetsfirmaet Milton Security. Hun er ekspert på å grave fram personlig informasjon om folk. Da hjelper det selvsagt å være en av landets fremste hackere.
24 år gamle Salander har mildest talt en spesiell bakgrunn. Hun er umyndiggjort, noe hennes arbeidsgiver ikke har den minste anelse om. Faktisk er det bare leseren, Lisbeth selv og hennes formynder som vet dette, og det koster Lisbeth en del anstrengelser for at det skal forbli slik gjennom boka.
Stieg Larsson rakk bare å skrive tre krimromaner. Det er egentlig lesestoff man burde rasjonere i ørsmå porsjoner. Ironisk nok er det sjelden jeg har pløyd gjennom en 550 siders murstein i så kjapt tempo. Akkurat nå misunner jeg alle som ikke har lest denne boka. Gled dere!