Hundehode

Riktignok er dette en presentasjonstekst jeg får betalt for å skrive, men jeg skriver ikke teksten før jeg har lest boka. Da jeg fikk den i posten, stod jeg midt i en massiv vannlekkasje fra verandaen vår og ned til soverommet. Skjønnlitteratur var der og da det absolutt siste som angikk meg. Over et kaotisk lunsjbord, hvor jeg hadde foret mine overbetalte håndverkere med gastronomiske bestikkelser for å skape fremdrift i arbeidet, åpnet jeg Hundehode og begynte å lese.

Jeg hadde planlagt å bare gløtte litt på starten av teksten før jeg ryddet av bordet og gikk i gang med å støvsuge rundt kroppsarbeiderne. Og hva opplevde jeg? Jeg som stadig har abstinenser etter siste episode av Krøniken? Jo, en miks av Krøniken og Matador, og Hotell New Hampshire (!), av alle ting.

"Forbrukertips: Ikke lån bort Hundehode. Du ser den aldri igjen!»
Anne B. Ragde

Dette, folkens, er slik bøker skal være. Pumpende fremdrift av historie på historie, det er bare å glemme å gå på jobben i morra, allerede i to-tida om natta må du legge inn beskjed på telefonsvareren hos din arbeidsgiver, om at du ikke kommer i dag, grunnet en lei influensa.

Mangslungen og vanvittig slekt
"Et sted i det østlige Tyskland løper min farfar tvers over en slette. Tyskerne er etter ham, og han har mistet den ene skoen; det er frostvær." Slik begynner romanen. Farfaren blir innhentet, og den straff han blir påført, vil sette sitt preg på hele hans videre livsløp. Hjemme i Bergen går en ung pike og venter på ham, jeg-fortellerens farmor. Det er bare det at ingen av dem vet det ennå. Foreløpig er de bare seg selv, og unge, de har ennå ikke unnfanget jegfortellerens far.

Fra Bergen til Jylland
Forfatteren, Morten Ramsland, har sagt i et intervju at "for å forstå seg selv som menneske, er man nødt til å se seg selv som en del av slektens historie." Og for en slekt! Fra Bergen kommer de, og farfar Askild er, for å si det mildt, ingen stabil arbeidstaker.En kranglefant og fyllik, som etter hvert havner i Jylland. Han er tidligere smugler, maler gyselige kubistiske malerier, jobber som skipsingeniør og er på kant med alle, inkludert sin egen familie. Når barnebarna hans en dag greier det kunststykke å få ham til å drikke et helt glass urin, i den tro at det er øl, jubler de av henrykt fryd. At farfaren ender på sykehus, tar de ikke så tungt. Derimot er de stumme av beundring når nevøen  kommer tilbake fra de syv hav med ordene "Til min elskede Ida" tatovert nedover sin lange penis. Ida var den jenta han forlot ved alteret, gravid med tvillinger. Nevøen beiler på nytt, og de blir gift. Da han henter frem utstyret på bryllupsnatten, blir hun naturlig nok svært smigret.

Ballesparking og jernkorsett
Det er ikke nok å ha gode historier i hodet. De må kunne fortelles! Denne romanen er en tett vev av skjebner så utrolige at man bare må tro på dem. Noen av dem så syke at du leser gjennom lattertårer, andre så triste at det blir vonde tårer. Og aldri mister du lesegløden. Teksten ble til vanvittige filmer i hodet på meg, spesielt dette med unge Niels' enorme  ører. Han blir nødt til å sparke alle naboguttene i ballene for å få slutt på mobbingen, men driver samtidig og putter alt mulig inn i ørene, for å få dem til å skrumpe. Småstein og snegler og blader. Til slutt blir han innsydd i et jernkorsett (!) for å slutte med sølet.

Og for ikke å glemme Bjørk, Askilds hardt prøvede frue, som i sin alderdom i Jylland får ukentlige forsendelser av bergensluft på hermetikkboks. Disse innånder hun sakte, i stønnende nostalgisk lykke.

Beiling og kurtisering
Samtidig er dette en kjærlighetsroman. Det må nødvendigvis mye kjærlighet til for å lage en hel slekt! Det beiles og kurtiseres og drømmes og skuffes. Det kopuleres og kysses og fødes (de underligste barn), det spises og drikkes og festes i rikt monn.

Og apropos mat: Jeg må medgi at lunsjrestene etter mine håndverkere ble temmelig inntørkede etter hvert. Osteskivene ble blanke av svette, brødet tørt, melken sur og kyllinglårene fikk fugleinfluensa. Vi bestilte senere pizza til middag, og halv tolv samme kveld var boka utlest. Og da ble jeg veldig lei meg ...

Akkurat dét er en solid feil med boka, at man blir så innmari trist når den er slutt. Selv om den slutter utrolig vakkert (kanskje nettopp derfor). FORBRUKERTIPS: Ikke lån bort Hundehode. Du ser den aldri igjen. Låneren vil nemlig låne den bort videre, med ordene "denne MÅÅÅ du bare lese!!"