100 år etter Amundsen

Maken til denne boka har jeg aldri lest. I Roald Amundsens fotspor er beretningen om en ekspedisjon som utvikler seg til en eventyrlig reiseskildring.

Utgangspunktet er ikke ukjent: To unge mennesker planlegger en ekspedisjon og seiler av sted mot en uviss skjebne. Men der mange ekspedisjonsbøker fortaper seg i slit, smerte og ensomhet, utvikler denne seg til en dypt menneskelig beretning om møtet med en kultur som er sjokkerende ulik vår egen. Og det største sjokket blir gjensynet med Oslo når ekspedisjonen avsluttes.

Feiende friskt
Det unge paret Camilla Grønneberg og Knut Espen Solberg reiser i Roald Amundsens fotspor, med Nordvestpassasjen som mål. Han har erfaring med ekspedisjoner, og har blant annet seilt alene over Atlanterhavet. Hun er fersk i faget.

"Både fortellingen og bildene er av en slik art at en
sjøsyk landkrabbe får akutt trang til å gi seg havet i vold."

Det er Knut Espen som på ypperlig vis har ført beretningen i pennen. Den starter som seg hør og bør 17. juni 2003, på dagen 100 år etter at Amundsen stakk til havs med Gjøa. På disse 100 årene er det bare et fåtall båter som har forsøkt å seile gjennom Nordvestpassasjen, og enda færre har klart det. Første del av boka gir en frisk framstilling av plan og praksis: Camilla og Knut Espen planlegger to overvintringer med seilbåten, den første nord på Grønland, den andre i Nord-Canada. Om bord har de sommerstid vekselvis forskere og venner, de sistnevnte inkluderer også fem grønlandshunder. Det bærer i vei nordover, via Shetland, Færøyene, Island og Grønland. Både fortellingen og bildene er av en slik art at en sjøsyk landkrabbe får akutt trang til å gi seg havet i vold.

Når isen bestemmer
Mellom linjene går det fram at ekspedisjonen i Amundsens spor er godt planlagt, noe som er tvingende nødvendig. Men den viktigste faktoren i nord kan du umulig planlegge: Isens bevegelser og utbredelse. Isen er det store hinderet mellom deg og målet. Den kan også fange deg, slik at du må rømme unna, og tvinges til å endre møysommelig utarbeidede planer i løpet av minutter. Det er akkurat det som skjer med Camilla og Knut Espen:
"Septemberkvelden er så mørk at vi blir nødt til å skru på de to 150 watts lyskasterne vi har montert i baugen. Isklosser på størrelse med skolebusser blir kastet ut av bølgene. Vi rekker så vidt å få et glimt av dem mens de raser gjennom lyskjeglen, og forsvinner bak oss i natten. Strømmen tiltar etter hvert i styrke. Selv med full fart på motoren, og en storm som puster oss i ryggen, dytter strømmen oss sakte tilbake mot iskanten."
Det blir umulig å nå Gjøahavn. Dermed tvinges de til å finne et nytt sted til den andre overvintringen, og boka tar en spennende vending.

Kunsten å bli inuitt
Det tilfeldige overvintringsstedet heter Arctic Bay, Ikpiaqjuk på inuittenes språk. Siste gangen et fartøy overvintret her, var i 1910 - 11. Man kan forstå at de noen hundre innbyggerne er nysgjerrige. Boka skildrer både underholdende og tankevekkende hvordan avstand blir til nærhet. De to fremmede tas inn i samfunnet. Camilla blir til Zapenna, Knut Espen til Quadjo. Knut Espen Solberg skriver befriende godt og klisjéfritt om dette, nesten som en moderne utgave av Helge Ingstad: "På tross av mange lag klær, sitter jeg naken. Alt jeg tidligere har lært, min kultur, mine fordommer og mine verdier har jeg måttet legge bak meg."

"...nesten som en moderne utgave av Helge Ingstad."

Plutselig synes ikke Nordvestpassasjen så viktig. Kommer de gjennom? Tja, den som leser får se. Men jeg er sikker på at forfatteren helst ville vært den dramatiske finalen foruten...

Presentert av Svein Sæter, forfatter og skribent.