Du sparer: 240,-
Politikvinnen Nina Hoffman patruljerer gatene med kollega Andersson. Det er de som befinner nærmest Bondegatan. Og når operatøren kommer med adressen, blir Nina iskald. Det er Julias nummer, det er Julia og Davids inngang! David Lindholm er politimann, og kona Julia er Ninas venninne.
Groteskt syn
Når Hoffman og Andersson kommer fram må de slå inn døren til familien Lindholm. I det bekmørke soverommet kjenner Nina en skarp og fremmed lukt. Hun slår på taklyset. David ligger naken og utstrakt på sengen. Blodet har rent fra et hull i pannen og ned på puten. Underlivet, der kjønnsorganet har sittet, er en blodig masse av sener og hud. Og i fosterstilling på badegulvet, inntil badekaret, delvis innsmurt i oppkast, ligger Julia i en slags psykose. Den fire år gamle sønnen Alexander er ikke å finne noen steder i leiligheten. Han har forsvunnet. Samtidig sitter journalist Annika Bengtzon og barna hennes Kalle og Ellen i en drosje på vei inn til Stockholm. Både hun og ungene stinker av røyk. Annikas kornblå genser har fått sotflekker. Huset deres har nettopp brent ned. Noen har kastet tre brannbomber inn gjennom vinduene. Og Annika må hanskes med traumet alene, for ektemannen Thomas har forlatt henne til fordel for en blond og liten "isklump" (Annikas ord) med penger og glamorøst penthouse i den svenske hovedstaden.
Heders- og voldsmann
Men Annika kan ikke sitte og synes synd på seg selv. Hun må finne et nytt sted for ungene og seg selv å bo, slåss med forsikringsselskapet (som tror at det er hun som har tent på huset) og med Thomas (som også tror at det er hun som har tent på huset og som derfor vil ta ungene fra henne). Og hun må tilbake til den hektiske jobben i den nedskjæringsrammede avisen Kvällspressen.
Her deltar hun nettopp i dekningen av drapet på politimannen David Lindholm, et drap som etter alle solemerker kona Julia står bak. Drapsvåpenet bærer Julias fingeravtrykk. Den lille sønnen har hun nok også drept. Det mener "alle". Den eneste grunnen til at de ikke finner lille Alexander, er sikkert fordi hun har gjemt ham så godt. I politiets og opinionens øyne er Julia skyldig og fortjener livstidsdom. Men er hun virkelig skyldig? Annika, som ved en tilfeldighet et par år tidligere satt i politibilen med Nina og Julia for å skrive en reportasje, kontakter Nina. Annika oppdager raskt at ingen ting er som de synes å være. Blant annet har David bak seg flere saker hvor han har blitt anmeldt for voldsbruk. Henlagte alle sammen ...
Politiroman med en tvist
Det er ikke bare Julia som fengsles. Jeg ble fengslet av en "ny" forfatter. Livstid bærer selvsagt det umiskjennelige Marklund-stempelet, og det er en Annika Bengtzon-roman, men boken byr allikevel på en ny vri fra den svenske krimdronningen: Den er mer politi-roman enn noe av det hun tidligere har skrevet! Vi følger Nina, som selvsagt tenker og jobber som politi. Og vi følger Annika, som i stor grad nøster opp gjennom Nina. Og fordi David og Julia har jobbet i stockholmspolitiet, har store deler av handlingen direkte tilknytning til dette miljøet.
Marklund av beste merke
Den journalistiske og poengterte stilen i romanen kler Annika. Hun er journalist inn til margen og vi kommer tett innpå henne. Men stilen er også tett på politivirkeligheten. Den er ikke lang, avstanden fra den journalistisk stilen til det korthugde språket på knitrende politiradioer, i politirapporter og kompromitterende, godt bortgjemte dokumenter som ikke er ment for dine og mine øyne. Romanens reporter-touch blir i Marklunds hender magisk. Livstid er en pageturner som føles svært så virkelig der man sitter og leser seg svett, frarøvet all vilje til å legge boka fra seg. Jeg vet jo at jeg leser en roman, men jeg får allikevel følelsen av at virkeligheten ikke er langt unna. Kanskje allerede på neste side.
- Les intervju med Liza Marklund - Blond på livstid
- Les utdrag fra Livstid: Brannbombene