Frelseren

Jo Nesbø har ikke bare lesere. Han har fans. I dette øyeblikk vandrer tusenvis av nordmenn forventningsfulle omkring i påvente av hans siste fortelling om den barske, men akk, så elskelige politimannen Harry Hole. De kaster lengselsfulle blikk inn i bokhandelen. Men, kjære Nesbø-fans, jeg henvender meg ikke først og fremst til dere. Dere skal jo ha boka uansett. Gi meg tvilerne. Gi meg dem som ikke liker krim. Det er de som må omvendes. Og det er nettopp det Jo Nesbøs nye krimgåte handler om: Frelse.

Guds armé
Det er modig av en forfatter å gi seg i kast med Gud. Spørsmål omkring tro og frelse er til stede på alle nivåer i denne sjette boka om Harry Hole, fra den spede billedbruk til de tyngste visdomssukk fra vår helt. Ikke minst i tittelen Frelseren. Som i de foregående krimromanene spenner Nesbø opp døra til et avsondret miljø. Denne gangen dreier det seg om Frelsesarmeen. Idet forfatteren inviterer oss inn i handlingen, er vi på leir utenfor Oslo. Det er sommer, de unge frelsessoldaters sjel skvulper over av moral og pubertet. Vi treffer en jente. Hun er fjorten år. Vi vet ikke hva hun heter. Flere av leirens mannlige deltakere er opptatt av denne jenta: Brødrene Robert og Jon Karlsen, som har foreldre med sentrale posisjoner i armeen. Rikard Nilsen, litt klønete, litt søt. Og Mads Gilstrup, sønn av den tidligere gårdeieren, med mer gull i årene enn en elv i Klondyke, også han med blikket festet på fjortenåringen. Samme kveld blir jenta voldtatt på gårdens utedo av en person hun kjenner. Denne voldtekten antenner mysteriet. Siden sprer det seg som en skogbrann.

Mordet
Flere år etterpå blir Robert Karlsen skutt mens han står med innsamlingsbøsse under Frelsesarmeens julekonsert i Oslo. Drapet er utført av en leiemorder, og allerede her viser Jo Nesbø at han leker seg innenfor krimsjangerens rammeverk. Innen våpenet blir fyrt av, kjenner vi til gjerningsmannens opphav, en leiemorder med bakgrunn fra Balkan og tilhørende krigstraumer, tilværelsen han ønsker seg når siste mord er utført. Det vi derimot ikke vet, er hvem som har bestilt drapet.

I mellomtiden treffer vi en stadig like desillusjonert Harry Hole i ferd med å oppklare et mistenkelig dødsfall i hovedstadens containerhavn. Harry er hardkokt, men hans hjertedør er både høy og vid. Den døde er narkoman, og saken har status som selvmord, en forklaring Harry nekter å godta. Det tar ikke lang tid før han løser gåten, samtidig som leseren blir presentert for nye mysterier. Slik porsjonerer Nesbø ut sitt krimdrama i passe store munnfuller.

Levende figurer
Men Nesbø gir deg mer enn bare hjernemat. Her er også litt for hjertet. Frelseren er enda en etappe i livet til en 193 cm høy, gretten, tørrlagt alkoholiker som denne gangen har blitt forlatt av sin samboer Rakel fordi han "er en ubåt. Går ned der det er mørkt og kaldt og man ikke kan puste, og kommer til overflaten bare én gang hver annen måned". Heldigvis stikker Hole hodet høyt nok opp av vannet til å la seg sjarmere igjen - denne gangen en av Frelsesarmeens unge medarbeidere. Å skrive om kjærlighet er nesten like vanskelig som å skrive om Gud, men også her klarer Nesbø å komme med nyskapende bilder. Når Harry står ansikt til ansikt med jenta, får han "den grøssende følelsen av å senke seg ned i et varmt badekar".

Samtidig gir Nesbø oss korte innblikk i tilfeldige menneskers liv; den Telenor-ansatte med intimitetsproblemer som blotter seg på fritiden, kelneren som drømmer om å gå på blind date med en annen mann i Cape Town, vaktmesteren som irriterer seg over at søppelsjakta er tett igjen og ikke vet at han snart kommer til å finne et lik. Forfatteren kaster et snøre ned i hovedstadens mangfold av mennesker og drar opp en og annen person for nærmere observasjon. Disse personene er levende tegnet, som om du når som helst vil kunne støte på dem under en spasertur i Oslo sentrum.

Iskalde gufs
Elegante sceneoverganger og drivende dialoger gjør at boka har noe filmatisk over seg. Miljøskildringer er kanskje det Jo Nesbø er aller best på. Han evner å gi leseren akkurat nok fargestifter til at han kan male sitt eget bilde. Mens forrige roman, Marekors, foregikk i et klamt sommeroslo, har hovedstaden denne gangen ikledd seg glitter og frostmaske. Formuleringer som "vinden fikk de skarpe, nesten usynlige snøfnuggene til å sette små nålestikk i hornhinnen", gjør at du nesten begynner å fryse selv.

Kjære fans: Nesbø skuffer ikke. Han leverer. Og til alle dere andre, som egentlig ikke leser krim: Én ting har jeg skjønt. Det er umulig å si at man ikke liker krim. Det blir som å si at man ikke liker romaner. Jo Nesbø utmerker seg ved sitt språk, ved historiene i historien og sist, men ikke minst, menneskene. Ikke fordi de er spesielt gode eller onde, frelst eller fortapte, fulle på enten Jim Beam eller Guds nåde. De er bare veldig menneskelige.