En morgen 17 år etter den fatale avsløringen, i Dag Solstads 17. roman, står den aldrende Bjørn Hansen opp av senga og trekker fra gardinene. Sola flommer inn i rommet. Han er for første gang i hjemmet til sin sønn og sin svigerdatter i Bø i Telemark, og skal også for første gang møte sitt barnebarn. Bjørn Hansen, den forhenværende kemneren på Kongsberg, har vært en fri mann i nesten femten år etter å ha sonet en dom for forsikringssvindel og trygdemisbruk. Ved hjelp av en korrupt lege i Vilnius har han kunnet sette seg i rullestolen og bli trillet inn på flyet hjem igjen til Norge med falske papirer på at han har blitt invalid og lam etter en trafikkulykke. Og mot å love en like korrupt lege i Kongsberg, dr. Schiøtz, halvparten av forsikringssummen, fikk han de siste, nødvendige papirene her hjemme. Men hjemmehjelpen ante mistanke, og sammen med en politimann låste hun seg inn i leiligheten og tok vår mann på fersken idet han kom ut fra badet. Og der sto han, Bjørn Hansen, i full vigør, som det heter, mellom badet og rullestolen, avslørt.
Ingen vellykket familiegjenforening
Når Solstads romanfigur fra 1992, i Ellevte roman, bok atten, dukker opp igjen i 17. roman, har han levd halvannet tiår på Oslos østkant som en tilsynelatende arbeidssom, liten samfunnsborger. Der har han bodd i en hybelleilighet fylt med bøker, de eneste virkelige vennene hans, drevet importfirmaet "Østens perle" (hermetikk fra Asia) og bistått kriminelle med økonomiske rådgiving. På åpningssidene møter vi ham på en av perrongene på Oslo Sentralstasjon, hvor toget til Sørlandsbanen er i ferd med å rulle inn på spor 7. Han skal besøke sin 40-årige sønn Peter for første gang på nesten 20 år. I den perioden har de nesten ikke hatt kontakt.
Peter er optiker i Bø i Telemark. Thea, kona til Peter, har Bjørn Hansen aldri truffet. Heller ikke barnebarnet Willy. Bjørn Hansen griper sin nyinnkjøpte koffert og setter seg på toget. Han har med seg Kierkegaards Sygdommen til Døden som reiselektyre. I solvakre Bø skal det slett ikke bli som han hadde tenkt seg det. Men hvordan hadde han sett for seg at gjenforeningen skulle bli? Hadde han egentlig tenkt seg noe som helst?
Erkesolstadsk
Selv om Bjørn Hansens sjel har lyst i en annen Solstad-roman, ber 17. roman om å bli lest selvstendig. I intervjuet med Solstad forteller forfatteren at han har unngått å gjenlese boka nettopp for at 17. roman ikke skal kommentere innholdet i Ellevte roman, bok atten fra 1992.
Har du ikke tidligere stiftet bekjentskap med en av nasjonens aller fremste fortellere, er denne siste boka hans en utmerket begynnelse, hvor merkelig det enn måtte høres. For dette er Solstad på sitt mest erkesolstadske, hvor en som har gjort det før, nå eksellerer inntil det hypnotiske. 17. roman er bunnløst trist og humrende morsom, stram og full av digresjoner, muntlig og høylitterær, kald og koselig, og med en aspergeraktig og paranoid outsider av en hovedperson som er så utenfor at han kanskje er mer til stede i virkeligheten enn noen annen. Den er skrevet i Solstads helt særegne stil, med et stilistisk grep som gjør at du føler det norske språket springer ut av den trange kokongen sin, der rett foran øynene dine, og blir til verdens rikeste. Dessuten våger romanen å fortelle oss noe fundamentalt om det å leve, om eksistensiell fortvilelse og å miste sitt Selv. Det hele er så gispende stort at du får en følelse av at grunnen til at du egentlig lærte å lese som barn, var at du som voksen skulle stå rustet til å bli kjent med Bjørn Hansen når tiden var moden for det.
Dag Solstad (f. 1941 i Sandefjord) debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965 og har siden vært en av landets mest markante forfattere. Solstad har fått Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk Råds litteraturpris for Roman 1987. Han har også mottatt blant annet Doblougprisen, Språklig samlings litteraturpris, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Brages hederspris.