Det er innvielsesfest i imponerende og eksklusive Villa Solbris, pent plassert i Hamars beste strøk - femti meter fra Mjøsa. Den stolte eieren, Ulrik Reinertsen, nyter til fulle gjestenes lovord og forbløffede utrop. Og han nyter synet av vakre Tania, assistent, samboer og hans egen baltiske prinsesse. «At noe så fullkomment kunne komme ut av det nitriste, nedslitte Baltikum!» slår det ham. Festen er en suksess. Speditør Reinertsen har en stor dag, selvtilfreds stiller han all sin vellykkethet til skue: «Han hadde trang til å gratulere seg selv med sin dyktighet og sitt hell. Ingen ting skjer av seg selv, hverken godt eller vondt,» tenker han. Og det har han så alt for rett i. Alt det vonde som snart skal hende, skjer på grunn av ting han har gjort for å oppnå det gode han opplever akkurat nå. For under den skinnende overflaten ligger historier om grådig pengebegjær og svik. Og der svik er begått, finnes det alltid noen sviktede - og hevnsugne.
Løse kanoner
En verre bakrus enn den sjampanjeskapte er i ferd med å innhente Ulrik. En torpedo fra Oslo blir kontant drept med en spiss gjenstand inne hos en låsesmed i Hamar sentrum - der han skulle kopiere nøkler til Ulriks praktvilla. Hamarpolitiet lurer ikke bare på hvem i Hamar som kan drepe noen på den måten, de er også veldig interesserte i hvilket forhold Ulrik hadde til den døde kjeltringen. Ulrik nekter all kjennskap til den drepte, men han skjelver innvendig. Han vet nemlig godt hvem som har sendt ham, og selv om torpedoen er død, er ikke trusselen blitt mindre. Og den neste som kommer er ikke bare atskillig mer utspekulert. Han er direkte ond. Hamar skal bli et lite helvete for noen. Men den løseste kanonen i Hamar by er likevel Mads Døvrum, Ulriks tidligere regnskapssjef. Han trikset med tall for Ulrik og måtte i fengsel for det. Og mens han var i fengsel overtok Ulrik hans livs kjærlighet. Snakk om hevnmotiv.
Stor småbykrim
Overbetjent Jonfinn Valmann får virkelig noe å tygge på. Et rovmord midt på blanke formiddagen i hyggelige Hamar, er ikke hverdagskost. Men Valmann er ikke bare en god etterforsker, han er en menneskekjenner av rang. I Totem får han forresten imponert sine kolleger ved å framvise at han også er en hundekjenner, når han med stort mot setter en mannevond doberman ut av spill med bare nevene. At han så i ettertid sørger for at bikkja får et godt hjem, viser hvilke mangfoldig og menneskelig skikkelse Knut Faldbakken har skapt.
Totem har et drivende og høyst troverdig plot. Norsk provins er koblet med globale forbrytelser og i bunnen av alt ligger det personlig begjær, både det seksuelle og det som er rettet etter materielle goder. Men det som virkelig løfter Faldbakkens kriminelle prosa til noe eget, er personskildringene og dialogen. Den durkdrevne forfatteren forførerer leseren til å leve seg totalt inn i Valmanns prøvelser, oppturer og nedturer. Det gir en både varm og intens leseopplevelse.