• Les utdrag fra Bolle og Gordon
• Modige Moni - intervju med Moni Nilsson

Bolle er tolv år og fire måneder. En dag flytter pappaen til Bolle ut, og hun og lillebror Bento blir skilsmissebarn. Det er grusomt når det skjer, og det aller verste er kanskje dette: Da pappa var 12 år flyttet pappan hans ut. Og da slutta pappa og vokse. Han er bare 163 høy. Og Bolle er bare 161! Men hun kan ikke si til noen at det er det verste ...

Speilvendt
Og etter en stund tenker hun at å være skilsmissebarn ikke så ille som det høres ut. Pappa flytter inn i nabolaget i et helt likt hus, bare at det er speilvendt. Sånn at alle rommene er på motsatt side i pappas hus. Så hver gang Bolles lillebror må tisse om natta, tisser han i skapet med sengetøy. Men bortsett fra at det alltid lukter tiss av sengetøyet er ikke livet så verst.

Bestevennen til Bolle heter Gordon. Gordon er bra, tenker Bolle. Men rar. Og barnslig. Som når han tror at han kan telepatere folk til å gjøre som han vil. Eller når han limer farmors krystallglass over øynene sånn at han kan se parallellverdener. Og selv om Gordon nok er forelsket i henne, så kan ikke Bolle være forelsket tilbake. Det pirrer ikke det minste når hun ser på Gordon. Ikke som med Lino, som går i klassen hennes, og som virkelig tror han er noe!

En opplevelse av en bok
Gjennom halvsprø innfall, en leken skrivestil og et usentimentalt alvor i bunnen har Moni Nilsson gitt oss en opplevelse av en bok. Boka er proppfull av komiske situasjoner samtidig som den skildrer dypt alvorlige temaer på en likefrem og usentimental måte. Alle som har vært tolv år og fire måneder, eller som snart skal bli det, kjenner akkurat hvor grusomt det er å falle med skjørtet over hodet rett foran den du kanskje er forelsket i så han kan se de teite trusene farmor har kjøpt til deg. Eller hvor vanskelig det er å være åpen med foreldre når de reagerer med dyp bekymring fordi du gjør akkurat som de fleste andre har gjort før deg i sin tidlige pubertet. Nilsson har truffet blink med denne boka, og jeg håper det blir mange flere bøker om Bolle og Gordon.

• Realistisk om skilsmisse
• Masse hverdagshumor
• Tilgjengelig og lettlest

---

Moni Nilsson, i Norge mest kjent for bøkene om Tsatsiki, er tilbake i storform med første bok i en ny sjarmbombe-serie. Dette er morsomt, nært, varmt, spennende en bok til å kjenne seg igjen i, bli litt flau av og definitivt få lyst til å lese igjen og igjen!

En dag flytter pappaen til Bolle (12 år) inn i et nytt rekkhus, og hun og lillebroren Bento blir skilsmissebarn. Når det har gått ei stund, syns i grunn ikke Bolle det er så ille. Bestevennen til Bolle heter Gordon. Gordon nok er forelsket i henne, men Bolle kan ikke være forelsket tilbake. Det pirrer ikke det minste når hun ser på Gordon. Ikke som med Lino, som går i klassen hennes, og som virkelig tror han er noe. Dette er den første boka om Bolle og Gordon.

Forfatteren av Tsatsiki-bøkene er tilbake i storslag med første bok i ny serie. Bolle er tolv år og fire måneder. En dag flytter pappaen til Bolle inn i et nytt rekkhus, og hun og lillebror Bento blir skilsmissebarn. Men det er ikke så ille som det høres ut, tenker Bolle når det har gått en stund. Bestevennen til Bolle heter Gordon. Gordon er bra, tenker Bolle. Men rar. Og barnslig. Som når han tror at han kan telepatere folk til å gjøre som han vil. Eller når han limer farmors krystallglass over øynene sånn at han kan se parallellverdener. Og selv om Gordon nok er forelsket i henne, så kan ikke Bolle være forelsket tilbake. Det pirrer ikke det minste når hun ser på Gordon. Ikke som med Lino, som går i klassen hennes, og som virkelig tror han er noe!Om forfatteren:Moni Nilsson, i Norge mest kjent for bøkene om Tsatsiki, er tilbake i storform med første bok i en ny sjarmbombe-serie. Dette er morsomt, nært, varmt, spennende ? en bok til å kjenne seg igjen i, bli litt flau av og definitivt få lyst til å lese igjen og igjen!«Nilsson har använt sig av palettens alla färger.Gordon är en liten filosof som påminner en hel del om Maria Gripes Hugo. Han är orädd, bryr sig inte om hur han är klädd och säger alltid vad han tycker. Även Semlan delger läsaren sina tankar och funderingar över tillvaron. Skildringen av Semlans vardag har många inslag av fars och absurditet, men under den uppsluppna ytan finns också allvar. Nilssons berättelse både roar och stämmer till eftertanke, och man ser fram emot att få läsa mer om Semlan och Gordon.» (Svenska Dagbladet)