Hitchcock begynte filmatiseringen av Rebecca allerede i 1939, året etter at Rebecca ble utgitt for første gang. I denne romanen lå det som gjorde noen av filmene hans til verdens beste: Beskrivelsene av menneskenes innerste redsler og de truende stemningene som kan redusere den mest herdede til et paranoid vrak.
Under andre verdenskrig gjorde tyskerne en utgave av de Mauriers roman til en "kodekilde" - den såkalte "Rebeccakoden" - der hemmelige budskap ble satt sammen av tall som henviste til ordenes sidenummer, linje og plassering på linjen. (Rebeccakoden er også navnet på en thriller av Ken Follett.) Referanser til Rebecca dukker opp i et uttall romaner, fra Ondaatjes Den engelske pasienten til Stephen Kings univers. I TV-serien Sopranos blir Carmela sammenlignet med romanens grusomme Mrs. Danvers. Vår egen Sondre Lerche har en tydelig referanse til de Mauriers bok i sin sang "She's fantastic". Og Manderley, det engelske godset som store deler av handlingen av romanen er lagt til, har gått inn i det engelske språket som et egen substantiv. Når engelskmenn snakker om sitt "Manderley", handler det om hjemmet, der man hører til.
Kjærlighet og uro
Selv leste jeg Rebecca for første gang som tenåring, i utgaven vår fra Den norske Bokklubben. Romanen gjorde et voldsomt inntrykk. Det er rystende, nesten skrekkromanaktige, begivenheter som utspiller seg der ute på Manderley. de Mauriers kløktig undergravende kjærlighetshistorie var proppet med alle ingrediensene som skulle til for at jeg i tullerusk lesehypnose skulket skolen med "feber og sår hals" for å lese ferdig. Å lese Rebecca om igjen som voksen, er på mange måter å gjenoppleve spenningen, men annerledes. Det ytre dramaet har nå blitt forsterket av den indre uroen til hovedpersonen; den desperasjonen hun føler over å være på et fremmed sted hvor hun ikke har herredømme over situasjonen. Hvor hun ikke forstår hva som skjer. Hvor hun mangler respekt fra de andre, plages av mindreverdighetsfølelse og følelsen av å ikke være elsket. Og hvor hun viljeløst blir sugd inn i et sinnssykt, ondt skjebnemaskineri.
Død, men levende
Handlingen i romanen dreier seg hele tiden om den staselige og vakre Rebecca de Winter. Hun er ikke fysisk til stede noen steder i boka. Hun er død. Hun druknet i en båtulykke før handlingen starter. Men Rebecca er allikevel der. Over alt. Hele tiden.
Enkemannen Maxim, som etter drukningsulykken har tatt seg en lang ferie på den franske rivieraen, finner der sin nye kone. Det er hun som forteller historien til oss. Den nye kona, som vi ikke får vite navnet på, jobber der som selskapsdame for en rik amerikansk kvinne, men gifter seg og flytter med Maxim til Manderley i Sør-England hvor hun blir den nye Mrs de Winter. Maxim er fjern og tilbaketrukket og tjenerne eier ikke respekt for den unge og sjenerte nyankomne. Respektløsheten ledes av den uutgrunnelige og forferdelige Mrs. Danvers. Hun var Rebeccas tidligere kammerpike og er nå overhode for staben på Manderley. Mrs. Danvers styrer husholdning og hus med jernhånd og vokter biskt Rebeccas gamle rom som om det var et tempel. Alt handler om å ivareta Rebeccas minne. Men hvilket minne? Og til hvilken pris?
Det veldige Manderley, omkranset at det som kanskje er litteraturens vakreste hager og natur, blir åstedet for de grusomste avsløringer som ryster både hovedperson og leser langt inn i de innerste, mørkeste og godt bevoktede rom, der alt kan vekkes til live igjen.