Verden blir stadig mindre - i alle fall virker det slik. Da Nansen krysset innlandsisen på Grønland og Roald Amundsen nådde Sørpolen, var det jevngodt med å sette sine ben på månen. I dag kan du dra på "pakketur" til begge disse turmålene. En kan fort få følelsen av at alle ekspedisjonsmål av betydning er nådd - og senere gjentatt flere ganger med stadig vanskeligere, eller særere forutsetninger. Hvor kan et villmarksmenneske litt utenom det vanlige da søke utfordringer som står i stil med personligheten?

Ett år ute
Kristoffer Clausen fant sitt mål - og det materialiserte seg ikke i form av et høyt fjell eller et fjernt liggende punkt. Et begrenset geografisk område ved Sognefjorden ble åstedet. Men villmarka i vest var kun rammen. Målet var definert av hva han hadde med seg - eller kanskje mer riktig - av hva han ikke hadde med seg. Han dro nemlig ut i den norske naturen uten mat. Ikke en klype salt. Ikke et pepperkorn. Ikke så mye som en smørklatt eller en vitaminpille. I et helt år skulle han helt og holdent leve av det naturen kunne tilby. Som de aller første nordmennene skulle han ha en tilværelse som jeger og sanker. Riktignok med bedre utstyr og mer kunnskap om ernæring, men samtidigmed et moderne lovverk å forholde seg til - for eksempel med tanke på jakttider. Ikke bare skulle han klare seg uten medbragt mat. Utstyr som primus, gassbrenner og telt ble også satt på forbudslista. Hele året skulle han altså fyre bål og bo i gapahuk, og under åpen himmel. De fleste dagene skulle hunden Frøya være eneste selskap.

Et liv i sakte film
I boka En vill mann får vi være med Kristoffer fra dag én i prosjektet: 1. august entrer han sine jakt marker. Innledningsvis blir vi vitne til hvordan han tilpasser seg en ny tilværelse. Alt går tyngre og bakkene er brattere enn for en uke siden. Matseddelen består av ørret og bær. Bærene er dagens høydepunkt, men uten salt og fett er ørreten lite annet enn sårt tiltrengt energi. På tross av fiskemåltidene raser vekta, og tvilen kommer tidlig sigende: Hvordan skal dette holde i et helt år?

Hjortejakt
Kristoffer er først og fremst jeger. Fisket blir fort kun en måte å skaffe mat på. Derfor betyr det en stor positiv endring når hjortejakten starter. En ting er at fetere og mer velsmakende mat kommer på bordet, men like viktig er det at dagene får et meningsfylt og givende innhold. Siden forfatteren lever av å produsere jakt filmer, er kameraet alltid med sammen med rifla. Et av høstens store mål er å filme felling av kronhjort. Men de gamle er slue, og kronhjortfallet lar vente på seg. Etter hvert begynner det å haste. Høsten lir mot slutten, og bukkene mister fett for hver dag som går. Det fettet skulle gjerne endt i gryta til den ville mannen. Vi skal ikke røpe hvordan det går, men opplevelsene blir i alle fall ikke mindre intense når utfallet av jakta har direkte innvirkning på matstellet resten av vinteren.

Mot vår
Alt har en slutt - også hjortejakten, og sammen med jaktslutt kommer vinter, kulde og lange, mørke netter. Samtidig beveger boka seg i større grad over på et indre plan: Hvordan reagerer et moderne menneske når dagene stort sett dreier seg om å spare energi, og alle oppgaver etter hvert blir rutinepregede? Hvordan er det å være alene i skogen når familien utsettes for sykdom? Er gleden over å være ute i naturen fortsatt den samme når man har tilbragt flere måneder i samme område, men like fullt har over et halvt år igjen? Etter hvert blir det en utfordring å holde de positive tankebanene gående. Sakte, men sikkert går vinteren over i vår. Det er godt at kulda slipper taket, men samtidig venter den kanskje vanskeligste tiden. Hvordan skal Kristoffer holde kroppen i gang gjennom vår og sommer? Vi skal ikke komme med svaret her. Men det er vel neppe en overraskelse at den som vil vite finner svaret i boka.

Se de andre filmene til Kristoffer her:

Forfatteren hevder å ha levd et år i villmarka, i et område ved Sognefjorden, med våpen og fiskeutstyr, men uten medbrakt mat. Han forteller hvordan han overlevde på vilt, fisk, bær, sopp og andre spiselige vekster, og hvordan han klarte å takle utfordringene rundt det å holde seg varm og tørr og finne trygge steder å bo.

Inspirert av Helge Ingstad legger Clausen ut på 365 dager i villmarka uten matforsyninger. Men han har våpen og fiskeutstyr, og han skal overleve på vilt, fisk, bær og sopp. Klarer han det? Kristoffer sover i gapahuker og provisoriske telt og holder varmen med bål. Vinteren 2009-2010 er den kaldeste på flere tiår med temperaturer ned mot minus 24 grader. Her er menneskelige utfordringer vanlige mennesker knapt tør tenke på. Det gjelder å holde seg varm og tørr, det gjelder å få i seg nok næring. Det gjelder å overleve rent mentalt. Denne fortellingen er enestående i nyere tid. Hvordan arter livet seg for en jeger og sanker på 2000-tallet? Vil han klare å gjennomføre?