Presentert av Tore Rem, forfatter, kritiker og professor i litteratur
"Her ved badeplassen holder barna til, - og hvis man hører efter, så lyder barnestemmene over hele dalen som kvitringen av en stor fugleflokk." Slik slutter Jens Bjørneboes roman Drømmen og hjulet (1964), som om ingenting var hendt. Med sommer, harmoni, med barn i lek. Men før den tid har det skjedd atskillig.
Bohemforfatteren Ragnhild Jølsen
I det ytre er Drømmen og hjulet historien om den grønne dalen som på kort tid forvandles til noe nær en by - før den igjen blir en grønn dal. Det er en dramatisk historie om revolusjoner, katastrofer, om vekst og fall. Men på kanskje viktigere vis handler det om et kunstnersinn. Og dette kunstnersinnet tilhørte bohemforfatteren Ragnhild Jølsen (1875-1908).
Da jeg begynte arbeidet med Jens Bjørneboes biografi for drøye fem år siden, hadde jeg ikke noe forhold til Drømmen og hjulet. I mitt møte med hele Bjørneboes store produksjon - av poesi, romaner, dramatikk og essays - ble dette den mest lysende leseopplevelsen. På forhånd hadde jeg vage forestillinger om en slags hvilebok, om en muligens ubjørneboesk og kanskje til og med støvete historisk roman. Jeg tok feil. Jeg fikk et både medrivende og nærgående portrett av en tid så vel som av et menneske. Og jeg møtte en Bjørneboe jeg kunne kjenne igjen, men som likevel overrasket, en som skrev med både distanse og innlevelse, følsomhet og engasjement.
Flukten til Enebakk
Han må sies å ha snublet over sitt stoff. Da han og kona Tone i 1962 bestemte seg for å flykte fra Oslo, Theatercaféen og kulturlivet, endte de opp i et stort og falleferdig hus i Enebakk. Huset het Nedre Solbakken og Bjørneboe fikk raskt vite at det hadde utspilt seg et særegent drama i nabolaget. På storgården Ekeberg, like på andre siden av den lille Ekeberg-dalen, hadde Ragnhild Jølsen vokst opp, og i nabohuset Øvre Solbakken hadde hun endt sine dager.
Romanen handler om levd liv, av det innholdsrike slaget. Og til å skildre slikt, var Jens Bjørneboe godt kvalifisert. Hans eget liv var mildt sagt mangfoldig. Redersønn og radikaler, antroposof og anarkist, estét og polemiker, moralist og pornograf. Og hans litteratur bærer i seg et lignende spenn. Fra strenge sonetter til den løsslupne reiseskildringen Vinter i Bellapalma. Fra skoleromanen Jonas til den mørke trilogien Bestialitetens historie. Fra debutromanen om nazistenes menneskeeksperimenter, Før hanen galer, til Uten en tråd.
Og omtrent midt i mellom: Drømmen og hjulet. I Jølsen fant Bjørneboe en skikkelse som var splittet på lignende vis som ham selv. Og i møte med henne fikk han selv utfoldet både de innadvendte og utadvendte trekk ved sin personlighet, både lyrikeren og tendensforfatteren.
Få norske forfattere har skildret barnets perspektiv som ham, og også her fanges ikke bare sårbarhet og naivitet, men den særegne fantasien som preger en viss type barn. Barnet og kunstneren var i slekt, slik Bjørneboe så det. og hva er det nå egentlig med disse menneskene som blir kunstnere? I denne versjonen er Jølsen et kunstnertemperament som slites mellom å skape og å ødelegge. og som bærer på et sterkt ønske om å gjøre seg fri. Ikke aldeles ulikt Jens Bjørneboe selv. men uvanlig for ham å være, har han valgt seg en kvinnelig hovedperson, om enn en som i sin samtid ble bebreidet for å være "ukvinnelig".
Som med så mye av det Bjørneboe skrev, lar heller ikke denne romanen vårt tankeliv aldeles i fred. Det er et gammelt spørsmål som ikke er mindre aktuelt i nye Knausgård-tider: Hva er forholdet mellom diktning og sannhet? For hvordan behandler Bjørneboe sitt historiske stoff? Hvor tro er han mot Jølsens biografi? Selv hevdet Bjørneboe at Drømmen og hjulet handler om "en del av det som hendte, og en del av det som må ha hendt". Kanskje kunne han lagt til; "en del av det som kunne ha hendt." Han tok seg sine friheter, som vanlig. Han skrev selvbiografi også når han skrev biografisk. Dette er hans Ragnhild.
Pakt med djevelen
Drømmen og hjulet inneholder ingrediensene til et riktig heksebrygg: sagn og eventyr, drømmesyner, rus og opprør, melankoli, ambivalens, ensomhet, ondskap, seksualitet og død, umettelig begjær og en pakt med djevelen. Jølsen fremstår kort sagt som et menneske som ikke passer inn, som ikke er aldeles normal. Til gjengjeld har hun store verdener inne i seg. og som den radikalt moderne kvinnetype hun er, nøler hun ikke med å formulere sitt hovedfokus: "Jeg synes dog at være Centrum for alt, fordi jeg er Centrum for mig selv."
Også bokas tittel er av de sjeldent gode, og gåtefulle. "Drømmen" tilhører både industrigründeren Holm Jølsen og hans datter. Den er fantasiens makt og potensial. "Drømme, drømme, drømme er det beste jeg kan gjøre!", utbryter Bjørneboes heltinne. "Hjulet" er hjulet i fossen, maskin og industri, men også noe større. Slik kjærligheten, eller kanskje livet selv, naturen, sies å holde hjulet i gang.
Brennende skjebner
Det brenner i Drømmen og hjulet, igjen og igjen. Det brenner i fabrikker, det blusser av lidenskap - og av "livets veldige flamme". Om slikt kan det skrives mange bøker.
Jens Bjørneboes forhold til tilværelsen var intenst. Her makter han å formidle denne intensiteten, gjennom en annen fascinerende livsskjebne. Slik kan vi kanskje selv også ha godt av å oppleve livet iblant, om ikke annet som lesere. For å skjerpe sansene. For å åpne oss mot verden. Slik kan denne romanens aller første setning fungere som påminnelse, en trassig sådan, nettopp idet vi gir oss i kast med lesningen, eller snarere, blir kastet inn i den: "Du store Gud, hva det var for en tid å leve i!"