- Den amerikanske stemmen - om Jonathan Franzen
- Les utdrag
Alfred Lambert er en pensjonert jernbaneingeniør som sliter med Parkinsons, demens og en gryende depresjon. Hans kone Enid forsøker å plastre over situasjonen så godt hun kan, en øvelse hun har brukt et helt liv på å perfeksjonere. Huset hvor de sammen har oppdratt tre barn - samtlige forlengst ute av redet - er et raknende rammeverk som en gang rommet et velfungerende amerikansk middelklasseliv; Alfred har begynt å tisse i en kaffeboks ved stolen, mens Enid skriver julekort med suicidale undertoner. Men hun er en fighter. Hennes ukuelige optimisme manifesterer seg i en siste, håndgripelig drøm: å samle familien til jul.
Lambert-barnas ukjente liv
Denne julefeiringen, som er det klimakset hele boken peker frem mot, skal vise seg å bli en komplisert øvelse. Yngstesønnen Chip lever en mislykket tilværelse i New York, hvor han har blitt sparket fra lærerstillingen sin ved universitetet som følge av usømmelig omgang med en av sine studenter. Hans forsøk på å skrive filmmanus strander gang på gang, og kjæresten hans Julia, som har satt ham i forbindelse med østeuropeiske vinningskriminelle, har nettopp gjort det slutt med ham. Innen Enid får luftet ønsket sitt om familiegjenforening, er Chip halvveis til Litauen.
Forventninger og fall
Eldstesønnen Gary er en suksessfull bankmann med en vakker kone og tre nydelige sønner. Han har alt han noen gang ønsket seg, og som følge av dette burde han være lykkelig. Men hans egen voksende misnøye og hans kones ukuelige appetitt for bøker innen populærpsykologi gjør at Gary befinner seg i en tilværelse fylt av kjappe diagnoser og enda kjappere remedier. I samme by har søsteren Denise skapt seg et navn som kokk, men klart å rote seg inn i et forhold både til sjefen sin og til sjefens kone. Et seksuelt eksperiment som til slutt koster henne jobben. Fortidens hemmeligheter Ingen av Lambert-barna vil hjem til jul, men ingen av dem lykkes med å riste av seg ansvarsfølelsen for en far som går i bleier og en mor som forsøker å rette opp et halvt århundre med gode intensjoner. Barndomshjemmet ligner mer og mer et spøkelsesslott når bilder av oppveksten til Lambert-barna rulles ut, med en følelsesmessig avstumpet far og en mor som dekket over det hele med et smil. Og i kjelleren ligger en hagle som kanskje, kanskje ikke vil bli brukt - som et løfte om en Hemingway-aktig utgang på det hele.
Jonathan Franzens kritikk av det amerikanske samfunnet fremsto som et tydelig prosjekt allerede i hans to første romaner. Likevel var det først med Korrigeringer at han virkelig klarte å omsette denne kritikken i en form som fungerte og ikke minst fenget. I stedet for å se på samfunnet som helhet, dveler han ved det amerikanske gjennomsnittsmennesket, dets svakheter og skuffelser og dets forsøk på å kurere denne skuffelsen gjennom medikamenter, dop eller desperate handlinger. I Korrigeringer eksisterer ikke samfunnet rundt figurene, men gjennom dem, noe som gjør denne boken til et slående portrett av det moderne Amerika.
Korrigeringer er skildringen av den kollektive, amerikanske skuffelsen og enkeltmenneskets forsøk på å reparere denne. Romanens styrke ligger i Franzens satiriske penn, hans hardtslående humor og ikke minst hans øye for detaljer; det er gjennom mikrokosmoset at forfatteren løfter problemstillingene opp på makronivå, nettopp fordi problemene menneskene i boken sliter med er symptomer på samfunnsfenomener som er langt større enn dem selv. De er desperate, blakke, resignerte, deprimerte, retningsløse og redde for å reise hjem. De er kanskje ikke så elskelige, men desto mer fengslende. Og ligner de ikke lite grann på oss selv?