Mye gikk galt i forsvaret av Norge da Nazi-Tyskland angrep 9. april 1940. Her manglet det både mobilisering, handlekraft og utstyr. Alf R. Jacobsen skyter da også med skarpt mot dem som sviktet i politikernes og de militæres rekker. Ikke minst får utenriksminister Halvdan Koht gjennomgå, som "den politiske miserens hovedarkitekt".  Men like nådeløs som Jacobsen er mot dem som ikke holdt mål, like raus er han med honnørordene til dem som sto fast ved barrikadene. Bokas heftige temperament og dramatiske oppbygging gjør Kongens nei til en lesefest.

Truet med å abdisere
Kong Haakon VII og kronprins Olav er de fremste blant heltene i boka. Forfatterens beundring for den rakryggete, aldrende monarken skinner gjennom allerede i tittelen.  Kongens nei til tyskernes krav i statsråd på Nybergsund 10. april 1940 er da også en skjellsettende begivenhet i Norges historie: Regjeringen og kongen er på flukt, angriperne prøver både å fange og å drepe dem. Men Haakon VII står fast. Utslitt og sterkt beveget avviser han fullstendig de tyske kravene, blant annet om at Vidkun Quisling skal utnevnes til regjeringssjef:  "Hvis derfor regjeringen skulle bestemme seg for å gå med på det tyske krav, så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere." Dermed pekte han også ut den videre veien for en regjering som vaklet. Kongens besluttsomhet og karakterstyrke reddet flere ganger regjeringen fra kapitulasjon, skriver Alf R. Jacobsen.

Fra begge sider
Han makter å skrive ei bok som er svært spennende, til tross for alle vet hvordan det gikk. Det er en prestasjon, som bygger på Jacobsens evne til å gjøre stoffet levende. Leseren følger krigen og kongen i de nærmeste dagene etter angrepet 9. april. Vi møter både angripere og forsvarere gjennom stadige sceneskift, uten at forfatteren mister tråden. Tvert imot: trådene veves sammen til én storstilt historie. Blant de angriperne vi blir kjent med er oberstløytnant Hartwig Pohlman, som siteres på at det var "forbløffende at vi kunne underlegge oss et kongerike av en slik utstrekning - med de styrkene som sto til vår rådighet." Statsminister Johan Nygaardsvold er blant dem som kommer dårlig fra det på norsk side: "gråtende, mentalt og fysisk utslitt og uvillig til å bære det politiske ansvaret videre."

Farlig flukt
Kongens nei begynner effektfullt med at tyske angrepsfly tar av grytidlig om morgenen 9. april. Deretter rulles dramaet opp, time for time: angrepet, kampen om Fornebu, Oslos fall, kongens og regjeringens flukt nordover, kampen ved Midtskogen, bombingen av Nybergsund og Elverum, trefningene ved Dombås.  Vi vet jo at kongen unnslipper, og etter hvert kommer til England, der han blir samlende for motstandskampen. Denne boka forteller skremmende godt hvor nær det faktisk var å gå helt galt, og hyller dem som gjorde flukten mulig. Kaptein Eiliv Austlid var en av dem. Han ofret livet i angrepet på en tysk stilling. Først i fjor, 70 år etter, ble han meget fortjent tildelt Krigskorset med sverd, post mortem. Betydningen av kongens nei kan neppe overvurderes, heller ikke for kongehusets posisjon. Alf R. Jacobsen sier alt i bokas siste setning: "Det var en monark som reiste. Men det var folkekongen som kom tilbake."