Innsirkling 2

Sannheten om et liv
Hvem er så David? Hvordan har livets hans vært? Sønn av en enslig mor og ukjent far, vokst opp ved siden av en spritkokende morfar, i machosamfunnet Otterøya. Tatt med til byen - Namsos - og til en stefar som er prest, med en mildt sagt fargerik taterfamilie som nabo. Gjennom brevene ser vi barndommens fantasiverden og indianerleirer, grusomme hevntokter langt utover grensen for frekke rampestreker, lange perioder med selvpålagt knugende taushet, storstilt stjæling av mopeder og strålende skoleprestasjoner - begge deler i all hemmelighet - vennskap og ensomhet. Mest ensomhet. Jo flere brev, jo nærmere kommer fantomtegningen et portrett.

Men vi får vite mer. Vi får fortellingen om fortellerne selv. Og hemmelighetene deres. Hemmeligheter David aldri kunne hatt i sin hukommelse, men som han nå har fått dem til å utlevere.

Barndomsvennen Ole er i dag gårdbruker på Otterøya, der han bor med samboer, sønn og stesønn, som han ikke kommer så godt ut av det med. Tom Roger bor fortsatt i Namsos, går på sosialen, drikker og lever i et skittenrealistisk forhold med kjæresten. Paula var sykepleier og tok imot David da han ble født. Hun var også moras nærmeste venninne, og hun kan fortelle om forholdet mellom mor og sønn.

Ole oppfattet barndommens indianerleir mest som en maskulin trening på å bli ekte mannfolk - eller som han sier det - stifte familie. Han hadde ikke "dyret" i seg, slik som David. Og nå har han fått seg kone og unge. Og stesønn. Snille Ole som vil gjøre alle lags. Tilpasningsdyktig til det selvutslettende. Hans sterkeste angrep mot lunefulle innfall og infame kommentarer er resignerte sukk. Det er klart at han blir hundset. Du går ikke ustraffa rundt og er forståelsesfull og konfliktsky på macho-øya. Han blir trengt opp i hjørne etter hjørne, er ikke mann nok for noen, verken stesønn, foreldre - og særlig ikke for kona. Det er klart det sprekker.

Den mørkeste hemmeligheten
Akkurat like klart som det må sprekke for ungdomsvennen Tom Roger. Barnebarn av en ekte tater og sønn av ei ualminnelig breikjefta mor som tidvis livnærer seg som spåkone. Tom Roger og David kunne endt som bitre fiender, men bestefedrenes "forretningsforbindelse", en veldig spritproduksjon og -distribusjon, tvang dem til å ta hverandre i hånda i ren mafia-stil. Nå er Tom Roger sosialklient, på ingen måte tørrlagt, men fraskilt og lever til beste ut sin yngre samboers "rennesteinsromantikk" - "om par som sårer hverandre på det mest grusomme, men elsker hverandre mer enn noen andre". Men Tom Roger sårer grovt. Han slår. Han har gjort det før, og det skjer igjen. Det sprekker. Heldigvis, kanskje.

Og så er det Paula. Gamle Paula på aldershjemmet. Som tok imot David og som var nær venninne med moren hans, Berit. Hun har levd et langt liv med mørke hemmeligheter og beksvart samvittighet overfor sønnen hun ikke klarer å elske. Og dessuten er hun bæreren av den mørkeste hemmeligheten om David.

Smertelig nært
Gjennom fortellingene går Tiller så tett på at du snapper etter pusten. Du ser de hevede øyenbrynene, de iskalde blikkene, den pinlige tausheten, kjenner redselen gnage i magen. De sarkastiske ordene treffer ikke bare romanens figurer, men rammer leseren som piskeslag. Å kalle dette dramatisk og gjenkjennelig er på godt norsk et "understatement". Fortellingen dirrer med et så intenst nærvær at jeg fikk lyst til å løpe ut av rommet med fingrene i ørene og ikke høre et eneste ord mer av dialogen mellom mor og sønn, eller to som en gang var elskede. Det er vondt, og det er hjerteskjærende sant.

Men er det egentlig sant at David har mistet hukommelsen? Eller er dette en slu måte å få mennesker til å fortelle hvordan de ser ham på - eller enda verre - få dem til å utlevere sine innerste hemmeligheter? Eller prøver han å finne sin ukjente far? Vi kjenner ikke Davids prosjekt med sikkerhet, men idet gamle Paula hører rykter om at David er observert aldeles åndsfrisk i bygatene i Trondheim, blir det maktpåliggende for henne å skrive hva hun vet. En hemmelighet David, uansett prosjekt, ikke kunne ane eksisterte. Kan hende skulle David etter å ha lest alle brevene ønske at han aldri rykket inn annonsen. Selv ønsker jeg intenst at Carl Frode Tiller sluttfører trilogien og gir oss den endelige innsirklingen!

Skal man bruke ord som "rystende" om en roman, har "Innsirkling 2" fortjent betegnelsen. For dette er sterk, sterk lesning.