De ensomme

Det er med forventning om en stor leseopplevelse at man tar opp en ny Håkan Nesser-bok. Nesser skriver fletta av mange av sine kolleger, han har en egen evne til å skildre ulike mennesker på en innlevende og nyansert måte, også de som faller litt på siden av samfunnet. De ensomme handler om en gruppe unge mennesker, ristet sammen av livets tilfeldigheter i en mer eller mindre stødig gruppe, sånn som det ofte er i studietida. De lever sammen, ler sammen og gråter sammen - men det finnes likevel ingen garantier for at vennskap varer livet ut. Men hvor godt kjenner de egentlig hverandre?

Uppsala, 1969
Seks unge mennesker kommer til Uppsala for å avtjene verneplikten og for å studere. Richard Berglund og Tomas Winckler treffes allerede på vei til sesjon. Richard leser Kierkegaard på kafé, og ungguttene skjønner umiddelbart at de har en del felles, utover det at de begge skal i kongens klær. De blir gode venner og holder kontakten også når de begynner å studere. Smått om senn får de seg også kjærester, og den lille flokken vokser.

Også Tomas‘ litt underlige lillesøster Maria slutter seg til dem, og med henne følger den dystre og asosiale fysikeren Germund Grooth. Den lille gruppa omgås i noen år og utvikler et slags vennskap. Tomas foreslår at hele gruppa spleiser på en gammel buss, som de kan reise på sommerferie med. Etterpå ser han for seg å bruke bussen til å frakte studenter rundt med, som et lite transportselskap. Tanken er kanskje ikke så dum, men som de sier om veien til Helvete: Den er brolagt med gode intensjoner. Noe skjer på bussreisen til Øst-Europa som forandrer forholdet mellom dem for alltid, og da Uppsala-tiden tar slutt, har også fellesskapet tatt slutt. Både ekteparet Winckler og Maria Winckler og Germund Grooth bryter opp når de får jobber andre steder. Imidlertid bestemmer de seg for å samles til en middag hjemme hos Richard Berglund, som har blitt prest. Middagen forløper uten dramatikk - men søndagsturen dagen etter blir etset inn i hukommelsen til alle som deltok. Maria faller ned fra et høyt stup, et såkalt ættestup, og omkommer. Og flere av dem som var i skogen mener bestemt at de kunne høre henne rope - noe som lød som "morder" ...?

Ættestupet
Stupet, Gåsaklyftan, er et såkalt ættestup. I følge folkloren var det et stup der gamle mennesker kunne kaste seg utfor for å slippe å ligge andre til byrde. Men Maria var uansett bare midt i tjueåra, og det er ingen grunn til å tro at hun hoppet. At noen skulle ha dyttet henne blir også kontant avfeid - av alle de andre i gruppa. Etterforskeren som hadde saken, Sandlin, var imidlertid ikke lett å overbevise. Saken ble etterforsket etter alle kunstens regler, med en nidkjærhet som nesten må sies å være i overkant. 35 år senere blir Gunnar Barbarotti og kollegene hans tilkalt til nøyaktig samme sted. Denne gangen ble liket funnet av en mann som luftet hunden sin. Den samme mannen var også ute i skogen da Maria ble funnet for mer enn 30 år siden - "men med en annen hund, selvfølgelig." Han er naturlig nok rystet over å oppleve det samme én gang til, og Barbarotti og Backmann kan ikke unngå å tenke i de samme baner. Særlig da det viser seg at den avdøde mannen er nettopp Germund Grooth, som den gangen for 35 år siden var Marias samboer.

Nesser spesial
Håkan Nesser er aldri spekulativ, han er i mindre grad enn mange av sine kolleger opptatt av morbide drap og forkvaklede seriedrapsmenn. Det som interesserer Nesser er de psykiske mekanismene som får et helt vanlig menneske til å ta liv - og hva som skjer med dem etterpå. Hvordan kan man leve med vissheten om å ha forvoldt et annet menneskes liv? I De ensomme stilles Gunnar Barbarotti overfor en ny form for alvor og tvinges til å revurdere mange ting i tilværelsen - ikke minst sin gamle overenskomst med Vår Herre. Det viser seg også at han uten å vite det har hatt Germund Grooth nærmere inn på livet enn han setter pris på. Hva var det egentlig som skjedde med Maria? Og var det virkelig sånn at fysikeren og ateisten Germund Grooth følte for å følge henne i døden, og hvorfor først nå, etter 35 år? Barbarotti er en befriende klisjéfri krimetter- forsker - han er klok og forstandig, og har et godt forhold til menneskene rundt seg. Leserne kan trygt stole på at han loser dem gjennom menneske-sinnets mørkeste irrganger og fram til sannheten. Denne gangen også.