Guy Walters hadde tenkt å skrive ei bok om naziforbrytere som flyktet til en luksustilværelse i Sør-Amerika ved hjelp av den dypt hemmelige organisasjonen Odessa. Da han begynte å grave, fant han en helt annen historie: Odessa hadde aldri eksistert. De nazistene som unnslapp, levde stort sett i små kår. Krigens seierherrer gjorde ikke stort for å finne dem, heller. Til overmål fikk en rekke av disse massemorderne godt betalte agentjobber hos de allierte etter krigen!

Eichmanns flukt
Walters, britisk forfatter, journalist og historiker, ble rystet over funnene sine, og legger slett ikke skjul på det. Engasjementet hans gir boka temperatur og driv, helt fra den thrilleraktige starten: Den 6. mai 1945 står to SS-offiserer på ei bro i Alpene. Den ene er Wilhelm Höttl, den andre heter Adolf Eichmann. Førstnevnte skal snart få jobb hos amerikanerne. Sistnevnte flykter, men blir ført for retten mange år seinere, etter den mest kjente av alle jakter på naziforbytere.

Historien om Adolf Eichmann, en av arkitektene bak holocaust, er på mange måter typisk. Etter særdeles slett arbeid fra de alliertes side greide han å unnslippe, med hjelp av kontakter i den katolske kirka i Italia. Han fant skjul i Argentina, der president Juan Perón var en aktiv medhjelper for nazister på flukt.

Myter og virkelighet
I Jakten på ondskapen har Guy Walters gått opp fluktruta til en rekke kjente naziforbrytere, som Josef Mengele, Klaus Barbie og Franz Stangl. Steg for steg følger han sporene som finnes i ulike kilder. Det har blitt et imponerende puslespill av ei bok. Forfatteren makter å gi et inntrykk av det ubegripelige omfanget de nazistiske krigsforbrytelsene hadde. Leseren forstår at det også måtte et enormt apparat til for å etterforske og straffe forbryterne. Walters får effektivt fram at dette apparatet kom seint og vaklende på føttene. Derfor var det ofte enkeltpersoner som avslørte nazister i eksil. Walters gir mange eksempler på dette; historier som er både spennende og opprørende. Og altså langt mer etterrettelige enn Frederick Forsyths berømte thriller, den filmatiserte The Odessa File, som utvilsomt har bidratt til myteskapingen.

Wiesenthal, en løgner
Blant dem som så hvor viktig der var å spore opp naziforbryterne, står ett navn i særstilling: Simon Wiesenthal. Han ble verdensberømt for sin innsats, dekorert i mange land, slått til ridder av dronning Elizabeth, foreslått til Nobels fredspris flere ganger. "Imidlertid er Wiesenthals anseelse bygd på sand. Han var en løgner, og en dårlig en attpåtil. Fra krigens slutt til sin død i 2005 løy han gjentatte ganger om den angivelige jakten på Eichmann og om sine bedrifter som nazijeger for øvrig," skriver Guy Walters. Walters legger ikke fingrene mellom i sin skildring av mannen som er en helt for mennesker verden over. Han tilkjenner Wiesenthal en viss betydning, men mener også at nazijegerens påståtte fangst på rundt 1100 krigsforbrytere er fri fantasi, og at det riktige antallet er rundt et dusin. Forfatteren har viet et helt kapittel til Simon Wiesenthal, som også er en gjennomgangsfigur i resten av boka. Kritikk av Wiesenthal er ikke nytt, men Walters går lenger og dypere. Det gir Jakten på ondskapen en ekstra dimensjon.