Hildegard

"En nesten mirakuløst velskrevet roman," skrev Berlingske Tidende da Hildegard kom ut i Danmark. Med unik innlevelse forteller Anne Lise Marstrand-Jørgensen om den tyske nonnen, komponisten, forfatteren og mystikeren Hildegard av Bingen. Historien om hva denne sykelige jenta fikk utrettet i løpet av livet, i et mannsdominert og hierarkisk samfunn, er som et eventyr.

Det levende lys
Fra hun var tre år gammel opplevde Hildegard  å bli fylt av lys, og av syner hun ikke forsto. Selv var hun aldri i tvil om at lyset var godt, at det stammet fra Gud. Men hva ville alle andre si? 1100-tallet var en farlig tid for religiøse utskeielser, og det ble maktpåliggende for familien at Hildegard aldri snakket med noen om synene sine. Det var så vidt den skrøpelige ungen overlevde fødselen. Som barn var hun liten, blek og svakelig, og etter hver gang hun opplevde syner ble hun hardt rammet av feber. Moren Metchild inngikk en pakt med Gud: Hvis Hildegard overlevde, skulle hun gis til kirken  så snart hun fylte åtte år. Det stillferdige og merkelige barnet var sin far øyesten, og grev Hildebert av Bermersheim var lite lysten på å gi barnet til klosteret, men slik ble det.

Klosterlivet
Som åtteåring reiste Hildegard til den unge kvinnen Jutta for å påbegynne sin religiøse dannelse. Etter et par år på Juttas hjemsted, kom tiden for å flytte til munkeklosteret i Disibodenberg. Der bodde de to kvinnene i en egen, skjermet avdeling. Den fromme Jutta lot seg mure inne i en trang celle, for å kunne tjene Gud uten forstyrrelser fra verden utenfra. Hildegard ble i begynnelsen passet på av en eldre kvinne, men hun ble etter hvert mer og mer involvert i infirmariet og urtehagen, med en av munkene som læremester. Som 15-åring ble hun selv viet til nonne. Imidlertid hadde Hildegard også i klosteret strengt forbud mot å snake med noen andre enn abbeden og de aller nærmeste om visjonene. For kom synene fra himmel eller helvete? Abbeden er, med rette, redd for klosterets gode navn og rykte. Til tross for forbudet mot å omtale synene hennes, er Hildegard allerede navngjeten i hele Rhinland, i et omfang som hun ikke er i stand til å forestille seg. Situasjonen skaper splid i klosteret, og mange heller mot å kvitte seg med klosterets kvinneavdeling. Hildegard blir på sin side sikrere og sikrere i sin sak, og hevder at Gud ønsker at hun skal tale, at hun skal formidle det hun opplever. Og som alltid - det blir som Hildegard vil.

Pavelig godkjenning
Måten Hildegard takler all politikken rundt sine egne visjoner på, viser kanskje bedre enn noe annet hvilke politiske og diplomatiske evner som bodde i henne. Med en godkjenning fra selveste paven i Rom kunne hun endelig snakke ut og formidle alt hun visste. En slik godkjenning krever god planlegging og mye list, men Hildegard oppnådde at Pave Eugen gikk god for at visjonene hennes var Herrens budskap. Endelig kan hun altså formidle Guds vilje, slik det var ment, og kanskje uten å straffes med feber i ettertid. Hildegard sørget straks for å få skrevet ned og illustrert visjonene. Skriftene viser at hun var en begavet mystiker, visjonær og botspredikant. Blant de kjente verkene er Causae et Curae, om sykdommers årsaker og hvordan de kan kureres. Hun var godt bevandret i datidens naturvitenskap og medisin, og hun skrev medisinske og andre naturvitenskapelige skrifter, for eksempel om mineralogi, botanikk, fysikk og astronomi.

Historisk skjebne
For en kvinne i middelalderen fantes det to valg. Ekteskap eller kloster. Ekteskapet var arrangert, og hver eneste barnfødsel var forbundet med livsfare. Klosterlivet bød på mange begrensninger, men også på muligheter til å studere og lære, og på en annen type kvinnefelleskap enn i den sekulære verden. Heldigvis for ettertiden sørget skjebnen for at Hildegard havnet i kloster, slik at vi kan bli kjent med denne fascinerende og imponerende kvinnen, nesten tusen år etter at hun levde. Sjeldent vakkert og poetisk beskriver Marstrand-Jørgensen Hildegards barndom, oppvekst og livet som voksen kvinne i klosteret. I dag ville trolig både Hildegards visjoner og Juttas livsførsel som eremitt ført til psykiatriske diagnoser. Denne storslåtte skjebnen rommer dramatikk og intensitet som bare har ventet på en dyktig forfatter. Hildegard av Bingen fortjener å løftes fram i lyset - hun var en stor kvinne, som må ha besittet betydelige politiske og diplomatiske evner. Kan Hildegard lære oss noe i dag? Absolutt - både hennes smittende glede over alt levende, stort og smått, hennes store medfølelse, og hennes sterke målbevissthet.