Jarle Klepp har blitt voksen. Vår mann lever det glade småbarnsliv i en av Stavangers mange forsteder. Han har en yoga-frelst kone han elsker, to smårollinger han forguder, en platesamling han lever gjennom og en bokhylle han puster i. Stort bedre kan ikke tilværelsen bli. Men livets høyst tålelige letthet får en brå ende den dagen Jarle Klepp plutselig, uten noen form for forvarsel, står ansikt til ansikt med fortiden.
En ung manns bekjennelser
Selv om tittelen indikerer noe annet, handler årets Renberg-roman på ingen måte om at Jarle Klepp har begynt å telle pensjonspoeng. Dette er mine gamle dager handler snarere om generasjonenes ubrutte kretsløp. Den brutale sannheten om livets forgjengelighet som spirer i enhver familieforøkelse: Den nyfødte ligner noen som har vært. De døde lever videre gjennom generasjoner som venter på å bli født. Tung materie som den filosofisk anlagte Renberg håndterer på sitt elegante, underfundige vis. Slentrende i språket, sjarmerende i tanken, sitrende i øyeblikkene og med en egen evne til å forløse selv de mørkeste refleksjoner med humor og varme.
Fra far til far
I denne femte Jarle Klepp-romanen har den en gang så rastløse studenten slått seg til ro. Mannen som elsket Yngve har blitt far to unger i tillegg til Charlotte Isabel Hansen. Han har fortsatt et nært og godt forhold til sin mor, men finner ingen fred i forholdet til den en gang så alkoholiserte faren, selv om han for lengst er stedt til hvile. Rollen som småbarnspappa tvinger Jarle Klepp til å se faren med nye øyne. Det er på langt nær noe vakkert syn. Midt i småbarnsidyllen, mellom bleieskift, barne-tv og lekselesing får Jarle Klepp kjennskap til sider ved sin far som viser seg å være enda mørkere enn han kunne forestille seg i oppveksten. Hvor var faren hans alle de nettene han var borte? Hva gjorde han egentlig? Og hvordan kunne faren svikte barna sine så fundamentalt? Alt dette er spørsmål Jarle har forsøkt å unngå. Når han plutselig får servert svarene skjønner han hvorfor.
Eksistensiell skam
Dette er mine gamle dager sjonglerer mellom det hverdaglige og det eksistensielle. Historien lever så det gnistrer i møtet mellom de to dimensjonene. Den ene fylt av fremtid og lykke. Den andre av fortid og mørke. Kan man leve videre som i en drøm, når marerittet vender tilbake? Dette er Jarle Klepps eksistensielle dilemma. Og selv om de færreste av oss noen sinne kommer opp i en tilsvarende dramatisk situasjon, er følelsen og tankene Jarle Klepp gjennomlever, skremmende allmenngyldige. For det finnes noe i alle familier, og Tore Renbergs roman avdekker en form for intuitiv skam. Redselen for ens mørke egenskaper. Denne nådeløse følelsen de fleste av oss har kjent, som lever et sted inne i oss, side om side med stoltheten over det man kommer fra.
Stort forfatterskap
Tore Renberg har for lengst skrevet seg inn i litteraturhistorien med sine romaner om Jarle Klepp. Både forfatteren og romanfigurens store gjennombrudd kom med den filmatiserte publikumsfavoritten Mannen som elsket Yngve (2003). I den mørke oppvekstromanen Kompani Orheim (2005) fikk vi servert Jarle Klepps barndom, en sårbar guttunges forvirrede hverdag i en dysfunksjonell familie der fasaden til slutt var det eneste som var inntakt. Men Jarle Klepp er full av oppdrift. I den kostelige suksessromanen Charlotte Isabel Hansen (2008), filmatistert under tittelen Jeg reiser alene, møter vi ham som ubeskjeden litteraturstudent med akademiske ambisjoner og laudabel kjønnsdrift. Sistnevnte har muligens har gått i arv, skal vi tro åpningen av Pixley Mapogo (2009).
Trofaste Renberg-fans vil raskt få en følelse av å sige dypere ned i Jarle Klepps velkjente univers etter hvert som denne romanen vokser frem. Samtidig er forfatteren raus overfor nye lesere. Dem kan det bli flere av etter Dette er mine gamle dager.