Historien om Solkongen og hans fantastiske liv har fascinert generasjoner. Hermann Lindqvist lar seg ikke blende, men forteller sprudlende om intriger ved hoffet, om talløse elskerinner, og om et liv der alt som glitrer er gull - om det ikke er diamanter. Aldri har palassene vært mer utsøkt eller festene mer ekstravagante - samtidig som Frankrike stadig førte kriger for å utvide sitt territorium. I etterpåklokskapens lys er det ikke så vanskelig å se for seg at det gikk som det gikk med Ludvigs etterkommere, trekvart århundre etter hans død.

Le grand siècle
Det lille mirakelet, en solid plugg på over fire kilo, ble født på en søndag, solens dag, så selvfølgelig hadde han lykken med seg hele livet. Gutten ble konge allerede i en alder av fire år, så han kunne saktens trenge hell og lykke - og ikke minst gode, lojale rådgivere. Hans mor, dronning Anna, var sterkt religiøs, og ansatte kardinal Jules Mazarin som rådgiver. Mazarin var opprinnelig italiensk, hadde bakgrunn fra jusen, og ble innsatt som kardinal av selveste Richelieu, som var svært imponert. Lille Ludvig ble opplært i alt en konge må kunne, fra dans og jakt til språk og strategi. Ludvig fattet tidlig interesse for teater, og knyttet både Racine og Moilère til hoffet. Den unge kongen levde et svært beskyttet liv i den ytterste luksus, der alle hans behov ble umiddelbart dekket. På en fest hos finansminister Colbert ble det delt ut gaver som oppsalte hester og diamanttiaraer til alle gjestene.

Pest eller kolera?
I en alder av ni år ble Ludvig rammet av kopper. Det var nok av både kopper, pest og kolera i 1600-tallets Paris - men vel så ofte kunne man formulert dette spørsmålet som et valg mellom «sykdom eller legestand». Det er ikke godt å si hva som tok flest liv, i hvert fall blant de uheldige som hadde råd til lege, av sykdommen eller legestanden. Standardkur mot absolutt alt var årelating kombinert med brekkmidler og eventuelt tarmskylling. Legestandens brutale behandlinger bidro til at folk holdt til dels alvorlige skader for seg selv, av frykt for å komme i klørne på en lege. De brutale kurene kunne ta livet av hvem som helst - og særlig hvis man faktisk var syk fra før. Til tross for legenes iherdige innsats, skriver Lindqvist, kviknet den unge kongen heldigvis til igjen etter koppene.

Videreføring av riket
Selv ikke Solkongen kunne regne med å leve evig. Spørsmålet om arvefølge ble stadig mer sentralt ettersom Ludvig ble eldre. Vinteren 1709 var ekstremt hard, og førte til uår i store deler av Europa. Også kongehuset ble hardt rammet, og i året etter døde hele tre tronarvinger i løpet av få måneder. Den siste legitime sønnesønnen, knappe to år gammel, overlevde koppene kun fordi ammen tok ham med seg inn i sin egen leilighet, ga ham morsmelk og nektet legene adgang. Etter dette skrev Ludvig sine to uekte sønner (med sitt livs kjærlighet, madame de Maintenon) inn i arvefølgen, til tross for at dette var svært upopulært blant landets adel.

Siste akt
Ludvig den fjortende levde hele livet sitt i offentligheten, som på en scene. Ved alle måltider, ved ekteskapets fullbyrdelse og selv når han satt på toalettstolen hadde han folk rundt seg. I en alder av 76 år ble Ludvig angrepet av koldbrann, og begynte rolig å forberede sin død - som også skulle foregå i full offentlighet. Med Ludvigs død gikk solen ned over Versaille. Verken sønnesønnen Ludvig XV eller hans sønnesønn Ludvig XVI maktet å gjøre Frankrike til en stormakt på samme måte som Solkongen. Allerede i 1764 skrev Voltaire: «I alt som skjer, ser jeg kimen av en revolusjon …».

Glitrende historie
Få overgår Ludvig den fjortende i overdådig kunst, sex eller maktpolitikk, før eller siden. Som alltid er Herman Lindqvist en uforliknelig engasjert og kunnskapsrik guide gjennom historien. Det slår nesten gnister av sidene, og for historieinteresserte lesere er den levende og lærerike gjengivelsen av Frankrikes Grand Siècle en sann svir å lese.