Nu, jävlar!

Dagen er 9. oktober 2009. Den norske nobelkomiteens leder, Thorbjørn Jagland, kunngjør at den amerikanske presidenten Barack Obama har blitt tildelt Nobels fredspris. Obama vil ha change. Og det er et slagord som når langt. Helt til Kongsvinger-traktene. Her stabber den høygravide tobarnsmoren Terese rundt i det perfekte, ultraoppussede hjemmet sitt, mens den kjekke lege-husbonden er på jobb. Terese lurer på om hun valgte riktig change. Eks-KIL-fotballspilleren Kevin, med distriktets dårligste menisk, jobber på bensinstasjon og har kjærlighetssorg på tolvte året. Jessica kommer hjem med svensken hun har giftet seg med i Stockholm, bærer på en sorg over den alkoholiserte faren som hun var så glad i, og lurer på om hun har tatt de rette valgene, hun også. Og Lydia, Jessicas mor, tilbringer dagene med å holde hjemmet plettfritt, tenke på kakene hun skal bake, og sosialiserer med bestevenninnen sin, den forståelsesfulle fantasivenninnen dronning Sonja.

Vi følger dem gjennom dagen og i tilbakeblikk, helt tilbake til barndom og ungdomstid. Alle fastlåst i situasjoner som synes umulige å bryte ut av.

Det uvanlige vanlige
Heidi Lindes roman Nu, jävlar handler tilsynelatende om vanlige ting som man vanskelig kan se for seg blir spennende litteratur. Men det blir det. Ingen ting er vanlig. Dette er en fortettet pageturner, hvor underlig det enn høres ut. De 400 sidene flyr av gårde. Jeg tror alle som leser romanen, opplever den som et stup rett inn i sjela, fylt som den er med virkelig liv og alle de forstyrrende tankene vi bærer på; om oss selv i forhold til menneskene vi hadde, har og kanskje kommer til å ha, nær oss. Hva vil det si å være glad i noen? Kan jeg elske? Hvor langt er jeg villig til å gå? Kan jeg velge en mellomting, en sånn passe dose kjærlighet, liksom, bare resten blir trygt og godt? Hvorfor lar jeg andre styre hva jeg skal føle? Og hvor sterkt er det mulig å elske og savne uten at hjertet brister?

I en roman som dette, med flere hovedpersoner, tror jeg de fleste lesere finner sin favoritt. Et menneske som frambringer en helt spesiell klang i en. I mitt tilfelle var det stakkars Kevin, som trykkes stadig lenger ned, både av sin egen kverning rundt kjærlighetsforholdet som tok slutt og av Granåsen, den ufyselig ufølsomme kollegaen på bensinstasjonen hvor de jobber, som herser, latterliggjør og lar Kevin ta flesteparten av arbeidsoppgavene. Er det noen i norsk litteratur som trenger bank, er det Granåsen.

Lindes beskrivelse av Kevins indre liv er noe av det beste jeg har lest på lang, lang tid. Når jeg leser opplevelsen hans av å famlende og usikkert kjenne evnen til å forelske seg igjen langsomt vende tilbake i systemet, tenker jeg at slik er det faktisk. Det skal bare et smil til. "Hun smiler igjen og pulsen smeller i øregangene hans, i henda hans, i hver eneste levende muskelfiber, og Kevin tenker at et sted der ute fins det en heldig jævel som får se det smilet hver eneste dag, som bare ved å si noe morsomt eller kanskje noe helt ordinært får smilet hennes i gave."

Muffins og Metallica
Det er morsomt og det er trist, nevrotisk og avklart. Det er oppvarmede muffins i mikroen og brente boller på bensinstasjonen, traktekaffe og hjemmelaget vin, venninne-bitching og feelgood. Det er Metallica og gutteromsgitar, det lille i det store, full action og gripende inderlighet. Og alt sammen er fortalt med raus innlevelse og kjærlighet til alle mennesker.

I skrivende stund kommer Nu, jävlar ut også i Finland, Sverige og Danmark. Heidi Linde er vår nye forfatterdronning og fortjener å bli obligatorisk folkelesning.

I denne romanen møter vi Terese som er høygravid og usikker på om hun tok det riktige valget, Kevin som har hatt kjærlighetssorg i tolv år, Lydia og hennes fantasivenninne Dronning Sonja og Jessica som skal feire bryllup med en mann hun ikke er sikker på om hun burde gifte seg med. En roman om forventninger, forsoning, hjemmebakst og Metallica.

Hjertevarm og gripende roman fra Heidi Linde. "Nu, jävlar!" er en roman om hjemmebakst, Metallica, svangerskapskvalme og fotball-VM, men først og fremst om mennesker det er umulig ikke å bli glad i. Obamas slagord om change we can believe in ga gjenlyd langt utover USAs grenser. I en liten småby på Østlandet tenkte Terese at en forandring måtte skje. Men når hun nå, noen måneder senere, vagger høygravid rundt, er hun ikke sikker på om hun valgte riktig change. Vi møter Kevin som har hatt kjærlighetssorg i 12 år, Lydia med fantasivenninnen Dronning Sonja og Jessica som kommer hjem for å feire bryllup ... med en mann hun ikke lenger er sikker på at hun burde gifte seg med.