Livet deluxe

Jeg har lest mye nordisk krim de siste årene, men klart å gå glipp av Jens Lapidus’ mangslugne fortellinger fra Stockholms underverden. Men nå er jeg hekta: Livet de luxe er en usedvanlig medrivende roman, med et sjeldent mangfold. Jens Lapidus sirkler inn livet på siden av det lovlydige samfunnet. Han vil skildre det hele; fra gatenivå til beslutningstakere. Helt ubesværet styrer han sitt vidtfangende kamera fra møter hos serbisk broderskap og familieliv, pengetransportranernes nitide planlegging, innsiden av fengselsceller og til politiets undercoveraksjoner. Det hele så godt skildret at man ikke kan annet enn å tro på det han skildrer - men mest av alt blir man forført av persongalleriet. Selv om vi vet at de handler galt. Men det er nettopp fordi de er personer med stor troverdighet og fortelleren leder oss til å holde med dem.

Lyse framtidsutsikter?
Det er fire hovedpersoner i Livet de luxe. De har sine helt forskjellige gjenger, men etter hvert som fortellingene akslererer, knyttes det stadig flere forbindelser mellom dem. Natalie er født på gangsterlivets solside, der pengene er hvitvasket. Hun har levd et beskyttet liv som datteren til jugoslav-mafiaens leder i Stockholm. Alt har hun fått; reiser, restaurantbesøk og jusstudier. Men faren lever i fare, og spørsmålet som følger er: Hvordan ser framtiden ut om han dør? Makter hun å ta over ledelsen av hans tøffe undersåtter? Og hvem er det som utfordrer dem? Lapidus gjør fortellingen til noe eksistensielt: Hun må stille seg spørsmålet om hvem hun er, og hvem vil hun være? Jorge har sonet sin straff for tidligere synder. Og nå har han virkelig forsøkt å leve et vanlig liv. Han driver en kafé på lovlig måte med skatter og avgifter og serverer svenskene latte og muffins. Men det går bare ikke: Han er ikke skapt til svensk ni til fire-liv. Jorge får kontakt med en hemmelighetsfull type som vet mye om verditransporter. Storjobben som virkeliggjør alle drømmer om livet de luxe er innen rekkevidde.

Medrivende fenomen
Samtidig nærmer «matematikeren» JW seg slutten på sin fengselsstraff, men politiet tror at han har gjort alt annet enn å angre sine synder under soningen. For eksempel hvitvasking av penger. Men hvordan? Kriminalinspektør Martin Hägerström risiker mye på å gå undercover i fengselet for å komme tett på JW - før han slippes ut i samfunnet. Dramaet bygger seg gradvis opp - hvem som vil gå seirende ut av det hele? Javisst, Jens Lapidus’ romaner er kjempepopulære i Sverige: Han er et fenomen , og «alle» leser bøkene hans. De har også vekket oppsikt med sitt medrivende språk med mye slang og korthuggede setninger med mye bruk av kolon:

Jorge tenkte på de gangene han hadde vært i en skog. På en friluftsdag på skolen - han ble sendt hjem. Som voksen - da han fikk bank av juggene. For ham: skog var ensbetydende med dårlige vibber. Skogen tilhørte en annen verden.

Men de er også omdiskuterte. Enkelte hevder at skildringene av kriminelle subkulturer i Stockholm kan virke forherligende, at de virker mer inspirerende enn avskrekkende.

Hyppigst lest i svenske fengsler
I fjor fikk kritikerne vann på mølla da det viste seg at bøkene til Lapidus var de hyppigst utlånte i Sveriges fengsler. Til bladet Vi läser sier Lapidus at en politimann fortalte ham at det er tre ting de finner hver gang de går inn i leiligheten til et gjengmedlem: en Scarface-plakat, boka Svensk mafia og en av Lapidus’ bøker. Og det moralske mennesket Jens Lapidus ser paradokset med at han skriver romaner uten moralske «slutsatser», men også at mottakelsen av bøkene viser noe annet: «Om jeg kan få leseren til å identifisere seg med en tung kriminell, så er det jo mulig å identifisere seg med hvem som helst. Altså er det mulig å forstå hverandre uavhengig av hvilke grupperinger eller sammenslutninger vi tilhører. Det er kanskje det som er bøkenes moral.» Og om ikke Lapidus skildrer mennesker med vanlig samfunnsmoral, skildrer han mennesker med solide bånd til familie og venner, med en sterk følelse for forventninger og svik. Det er kanskje ikke så rart at han er å regne som svenskenes Nesbø når det gjelder popularitet. Men han skriver en annen type krim. Det er interessant å lese skildringene hans av ulike sosiale sjikt, for Lapidus kjenner alle signalene, merkene og stedene og ikke minst normene. Livet de luxe viser hvordan god krim kan ivareta fortellingen om det lagdelte samfunnet, og higenen etter å nå et trinn høyere opp. Dette er en svensk roman som bør skape furore i en norsk krimbokhøst.