Alle familier med respekt for seg selv bør ha en hemmelighet de ikke vil dele med omverdenen. En drøy ting å si? Kanskje. Men blir ikke tilværelsen litt mer spennende på denne måten? I alle fall kan det sies å være sunt for et litterært plott å ha slekters gang plassert i ulike skuffer og skap, med nøkkelen godt bevart. Hanne-Vibeke Holst er i så måte tett på det ideelle når hun nå går inn i familielivet til fire skyggebelagte generasjoner i romanen Unnskyldningen.

Danske Holst er allerede behørig hyllet for sitt aktive forfatterskap, kronet med trilogien Kronprinsessen, Kongemordet og Dronningofferet. "Også sett på tv," som det het i de gamle annonsene fra TV-shop. Men etter ti år med hovedpersonen Charlotte Damsgaard og det intense politiske spillet fikk Hanne-Vibeke Holst nok av sin samtid. Som hun selv uttalte til avisen Politiken: "Fram til man er i midten av førtiårene, har man bare blikket rettet mot framtiden. Men så blir mengden av levd liv større og mengden av resterende liv mindre og mindre. Og derfor tror jeg det er veldig naturlig at man blir mer opptatt av hva som egentlig ligger i fortiden."

Besettende lesning
Vi mangler et godt norsk ord for page-turner. Side-vender? Side-sluker? Hvorom alt er, Holst har klart det igjen. Lesningen av Unnskyldningen blir raskt en besettelse, og i stedet for planen om å vaske disse vinduene fulle av vinterens spor, blir man trukket inn i familien Tholstrups særegne evner til traumemaking. Og nei, det har ingenting å gjøre med at det allerede etter to linjer på dansk vis er kommet fram til en situasjon med "ereksjonen strunk". Det er på denne måten vi blir introdusert til pater familias Thorvald Tholstrup, som virker som prest i Vendsyssel i Jylland. Det er april 1940, og Danmark er nettopp blitt hærtatt av Tyskland. Familielivet med fru Gerda, tvillingene Leif og Leo og den døve lillesøsteren rykkes opp med rot når presten melder seg i motstandskampen. Problemene står i kø når han bokstavelig talt går inn med hud og hår og innleder et forhold til en av kvinnene i motstandsbevegelsen.

Familieløgner
Og så, kryssklipp over til vår egen tid. Hanne-Vibeke Holst gjør et glitrende, dynamisk grep ved å veksle mellom fortid og nåtid i fortellingen om familien Tholstrup. I nåtid møter vi Thorvalds barnebarn Helena i Berlin, sjef for Berliner Oper og på høyden av karrieren idet hun skal motta en høytstående demokratipris fra den tyske kansleren. Bakgrunnen er en kontroversiell oppsetning av Mozarts opera Idomeneo, og til utdelingen har Helena invitert sin datter Sophie. Til Helenas store overraskelse har datteren med seg en kjæreste, den muslimske Khalil. Gjennom en dramatisk kveld og natt med de to sistnevnte blir Helena konfrontert med familiens mange løgner.

Overraskelsene foldes ut for leseren. Tvillingene Leo og Leifs beretning står sentralt, med hemmeligheter som blir plantet når de vokser opp og møter den underskjønne, svenske Ninni. Gjennom slektsleddene preges familien av valg som blir gjort - og like mye, valg som ikke blir tatt. Hva skjulte Thorvald? Hvorfor handlet Leo og Leif som de gjorde? Hva er Helenas historie? Og hva vil Sophie og Khalil?

Om tilgivelse
For hvert dykk under disse glansede overflatene murrer fortielser, løgner og bedrag, men snedig frambrakt av Hanne-Vibeke Holst, som verken tyr til åpenbare løsninger eller melodramatiske virkemidler. På sitt stille, men dirrende vis flyter historien om fire generasjoner med en krimromans spenning og med Leo Tolstojs åpning av Anna Karenina som et slags credo:
"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte."

Som tittelen antyder; dette handler også om evnen til å gå videre i livet. Om tilgivelse, om hvorvidt det er mulig å komme ut i den andre enden med en unnskyldning. Og om hvordan våre liv kan bli formørket i mangelen av en. Som en dansk blogger uttalte etter lesningen: "Jeg tror at Unnskyldningen vil få mange til å reflektere over hvilke hemmeligheter som gjemmer seg i deres egne familier. Og hvor viktig det kan være å få sagt unnskyld mens man kan."

Hemmeligheter, anyone?