Fornemmelsen for slutten

Hvis du er en lesehest (og det er du naturligvis siden du leser dette), vil du kjenne igjen den følelsen jeg fikk da jeg tenkte: - Nå må jeg for guds skyld ikke lese for fort! Jeg må begynne å SPARE. Det er jo selve kvalitetsstempelet som ligger i den forskutterte sorgen over at en bok er lest til ende, fortellingen er slutt, nå må du pent slukke lyset og sove. Men egentlig vil du bare at historien skal fortsette og fortsette!

Å se tilbake på livet
Julian Barnes har et språk som gjør at jeg ofte måtte lese mange avsnitt om igjen før jeg bladde videre. Han skriver så uendelig vakkert! Og han skriver i jeg-form, hvor "jeg" er Tony Webster. Tony snakker direkte til deg som leser, han vil fortelle deg om livet sitt, om opplevelser i ungdommen, og om vennskap og forelskelse. En bekymringsløs tid på mange måter, bekymringsløs som bare ungdomstid kan være, når man sitter der ved begynnelsen av voksenlivet og syns at det formelig bugner av valg og muligheter, og man skal i hvert fall ikke gjøre de samme tabbene som sine fossiliserte foreldre. Man er stor i kjeften sammen med kompisene sine, man drømmer så hardt og svært at hodet nesten revner, og man er fryktelig opptatt av hvordan andre oppfatter en selv. Tony ser altså bakover i livet, til den gang hvor han utelukkende så fremover i livet.

Hverdagens enkle gleder
For Tony som gir oss fortellingen sin er ikke ung lenger, han er kommet til det livsstadiet hvor man er tilfreds så lenge dagene er noenlunde meningsfylte med praktiske gjøremål, en lunsjavtale nå og da, og et glass vin i godstolen på kveldstid. Han roser seg selv litt av å ha bra hukommelse, kanskje han blander sammen en og annen opplevelse, det er jo over førti år siden det skjedde, det han forteller om. Men han mener selv han stort sett husker det slik det var.

Så dumper et totalt uventet brev i posten. Han har arvet noe. Jeg sier ikke hva. Men denne arven kommer fra et menneske han aldri trodde han ville få høre fra igjen, og det til og med etter hennes død. Da skrur handlingen seg til. Han må oppsøke gamle spøkelser, både i fortiden og i sitt eget sinn.

Jeg kommer til å få alle mine lesende venner til å dukke ned i den, for deretter å gjenoppleve den sammen, i samtale, for å dele følelsene historien vekket i meg.
Anne B. Ragde

Hjerteskjærende
Tenk å sitte mot slutten av livet og mene at man i det store og hele har oppført seg som et skikkelig menneske - for så å ha tatt helt feil. Minnet har bedratt deg, minnet har utelatt en hel del, minnet har kanskje vært selektivt for å skåne deg. Stor litteratur gir selvinnsikt, og dette er stor litteratur. Den åpner for rom du ikke har vært i på en stund. Og stor litteratur kjennetegnes også ved at du gjennom lesingen nesten gjør den fiktive handlingen til egne erfaringer, på godt og vondt. Dette er på mange måter en hjerteskjærende historie. Det er så mye som er blitt for sent for Tony. Det å møte igjen sin ungdomskjæreste på tampen av livet, gjør at det livet han trodde han hadde levd, får fundamentet revet vekk under seg. Han mente aldri å såre noen. Aldri! Han har alltid sett på seg selv som et godt menneske. Og han sier det til seg selv også: - Jeg prøvde da alltid å gjøre det riktige? Hvordan kunne det da bli så feil?

Perfekt for en lesesirkel
Du må lese sakte, suge på setningene som et godt drops. Å sitte alene med en sterk bok er en privat og intim opplevelse, en reise i deg selv sammen med fortellingen. Samtidig slår det meg at Tonys liv og historie er en man virkelig får lyst til å prate med noen om, etterpå. Sånn sett er den en perfekt bok for en lesesirkel! Jeg kommer til å få alle mine lesende venner til å dukke ned i den, for deretter å gjenoppleve den sammen, i samtale, for å dele følelsene historien vekket i meg.

Det er ikke lett å være menneske, ikke lett å ta de riktige valgene, ikke lett å la være å gjøre ting på impulsen, når man er ung og selvrettferdig og verden er svart-hvit. Men med årene kommer alle de grå nyansene. Og konsekvensenene av et lite gjennomtenkt valg du gjorde for førti år siden.

Tony Webster har gjort karriere, giftet seg og skilt seg, og nå er han pensjonist. Han tenker tilbake på ungdomstiden da han gikk på kostskole og ble kjent med Adrian Finn. Adrian var mer alvorlig enn de andre, og helt klart den smarteste. Vennskapet tok slutt da Adrian endte opp med den jenta som Tony var forelsket i, selv om de hadde sverget at de skulle være venner hele livet. Men minner kan være upresise og ha en overraskende virkning, det beviser et brev Tony mottar fra en advokat.

Julian Barnes har fire ganger vært nominert til Man Booker-prisen og denne gangen vant han endelig. I denne korte romanen fortelles en rystende historie om begjær og død. Og ikke bare er historien som fortelles upålitelig, fortellerens hukommelse og forståelse for det som har skjedd er heller ikke til å stole på.