Det er en stille sommermorgen når Ebba står opp, drikker et glass juice og setter på oppvaskmaskinen. Hun er seksten år gammel. Så går hun ut på trammen, tar på seg morens støvler, slynger et blått rep over en gren og henger seg.
Tilbake sitter menneskene som har vært glade i henne, kjæresten Erlend, stemoren Minna, lillesøsteren Jennifer og foreldrene, Johan og Judith, med det samme spørsmålet om hvorfor. Sammen og hver for seg forsøker de å forstå hva som har skjedd. Og - kanskje like viktig - forsøker de å finne ut hvordan de skal leve videre.
Sitter i mellomgulvet
I Hav av tid tar Merete Morken Andersen opp det vanskeligste og vondeste man kan oppleve, og hun gjør det med et så intenst nærvær at man kjenner det fysisk. For det gjør vondt å lese denne boken, den sitter i mellomgulvet, og likevel er det også en vakker bok. Den er skrevet av en forfatter som kombinerer språklig begavelse med menneskelig klokhet og psykologisk innsikt, som verken forskjønner eller forvrenger, men i stedet forteller om gjenkjennelige mennesker med sterke og svake sider.
To historier om Ebba
Natten før begravelsen møter Johan og Judith hverandre, for første gang på alt for mange år, og begynner å snakke. På hver sin måte - han på sitt stille, forsiktige vis, hun med sitt krevende, men likevel sårbare, temperament - forsøker de å sortere brokkene og bitene som utgjør Ebbas historie. De møter hverandre med hver sin ferdige versjon av den samme historien, begge historiene er like sanne, og likevel så ulike. Etter hvert innser de at de er nødt til å skrive historien på nytt, de må skrive den sammen, dersom de noen gang skal klare å forstå hvorfor datteren ikke ville leve lenger.
Kjærlighet er ikke nok
En gang var de to et par som elsket hverandre, gradvis gled de fra hverandre, inntil han en dag flyttet ut og inn til en annen kvinne. I stedet for å leve lykkelig sammen alle sine dager, blir Judith og Johan to fremmede som sårer hverandre, som slåss og skader hverandre. Hun går videre med sin bitre ensomhet, han lever med skyldfølelsen i sin nye familie. I midten står datteren, tre og et halvt år gammel på dette tidspunktet. Hun lærer seg tidlig å ta ansvar og vise omsorg. Sannsynligvis forstår hun bedre enn foreldrene at smerte er uunngåelig i løpet av et liv, både den man føler selv og den man ikke unngår å påføre andre mennesker. Uansett hvor mye man anstrenger seg for ikke å såre noen.
Hav av tid sier noe viktig om kjærlighet. For stikk i strid med klisjéene, alt vi lærer oss å tro på i romanen, filmene og musikken som omgir oss, forteller denne historien at kjærlighet ikke er nok. Kjærligheten mellom to mennesker er ikke nok til at forholdet skal vare, og kjærlighet til barnet er ikke nok til at det skal bli lykkelig.
En ny samtale
Det finnes ikke noe klart eller entydig svar på hvorfor Ebba ikke ville leve lenger. Men kanskje kan boken gi noen forslag om hvordan menneskene rundt henne - foreldrene, stemoren og lillesøsteren - skal klare å leve videre. Ebbas dødsfall tvinger fram en samtale mellom foreldrene. Det tvinger dem til å fortelle hverandre historien om dem selv, Ebbas familie, på nytt. Slik at de begge kan orke å leve videre. "Fortell det vakkert," sier Judith til Johan, og han forteller det vakkert. Det er som om skjønnheten lindrer smerten, og ved hjelp av ordene får de verden til å henge sammen når alt set ut til å rakne.
Og merkelig nok sitter man igjen med en følelse av å ha blitt løftet. Så underlig det enn høres ut, er Hav av tid en bok som gir trøst og kanskje viktigst: håp. Selv om Ebba ikke finnes lenger, finnes det en fortsettelse. Det åpner seg et rom etter Ebba, og det er opp til menneskene rundt henne å fylle dette tomrommet med noe som kan være godt, levende og varig. Det er vanskelig, men det er ikke umulig.