Mississippi

Mississippi, 1946. Byjenta Laura McAllan flytter med ektemannen Henry og de to små døtrene deres til en avsides plantasje i Mississippi-deltaet. Henry elsker jorda, men Laura sliter med å finne seg til rette på landet med sin hatefulle svigerfar.

Noen ganger bare vet jeg det. Jeg åpner ei bok, leser de første linjene og vet at dette blir en leseopplevelse. Umulig å si hvorfor, men det må være noe med språket, atmosfæren som formidles, at jeg dras inn i en handling, eller kanskje alt dette til sammen. Jeg har ingen forklaring, kjenner bare igjen følelsen når det skjer. Forventningen, nysgjerrigheten, iveren etter å lese videre, blandet med gleden over fortsatt å være på første side og ha hele boka til gode. Det skjer ikke så ofte, i alle fall ikke fullt så ofte som jeg kunne ha ønsket. Men det skjer. Med denne boka skjedde det. Og det kan høres merkelig ut, for boka begynner bokstavelig talt på gravens rand. I høljende regnvær.

Byjente i gjørmehølet
Vi befinner oss på en bomullplantasje i Mississippideltaet, der Jamie - en av bokas mange fortellerstemmer - er i ferd med å grave en grav til faren. Sammen med ham er den eldre broren, Henry. At Pappy ikke har vært noe ideal av en far, kan tydelig leses mellom linjene.

Annen verdenskrig er nettopp slutt, og flygeren Jamie har vendt tilbake fra Europa for å tilbringe tiden på brorens nyinnkjøpte gård.  Der lever og ånder storebror Henry for jorda si, mens byjenta, som han har giftet seg og etter hvert fått to døtre med, ikke er like tiltrukket av det karrige landlivet. Men Laura har bestemt seg for å holde ut på gården hun kaller Gjørmehølet, ikke Solbakken, slik Henry gjerne vil. Til hjelp i huset har hun negressen - joda, det het negresse i Sørstatene på den tiden - Florence, en myndig jordmor som holder sin kristne fane høyt (i alle fall fram til tragedien rammer) og ikke går av veien for noen, ikke engang for den ondskapsfulle Pappy, rasist av verste slag.

Florence er gift med Hap, en av Henrys gårdsarbeidere. Florence og Hap har i tillegg til tre andre barn, eldstesønnen Ronsel, også han nylig hjemvendt fra krigen, der han har vært tanksfører. Ronsel har arvet morens steilhet, det skal komme til å koste ham dyrt.

Skremmende rasisme
Gjennom disse fem fortellerstemmene møter vi et sørstatssamfunn der forakten for de fargede ligger så like under overflaten at det ikke kan skjules, selv ikke når den som snakker til oss, er en mild og velmenende Henry, eller en vidsynt, tolerant Laura. Kanskje er det dette jeg opplevde som mest skremmende - og fascinerende - med denne boka, det å se hvordan raseskillet på den tiden var en selvfølgelig del av hverdagen. Hvordan kunne en hvit mann - Jamie - la en neger - Ronsel - sitte i førerhuset på bilen hjem fra byen? I førerhuset! Og tro at de begge skulle slippe unna med det?

For det er det som skjer. Disse to, den hvite og den svarte, begge herjet av voldsomme krigsminner, finner sammen i den glemselen ei flaske whisky kan unne dem. Gudene skal vite at de kan trenge den. Jamie søker også glemselen andre steder. Han fatter stor kjærlighet for de små niesene, særlig den yngste, lille Bella. Og de kan saktens trenge det de får av omsorg, for hendelsene som utspiller seg rundt dem, er til tider traumatiske nok til å gi barn vonde drømmer.

Lengsler og minner
Laura er en god og oppofrende mor. Hun beskytter barna sine så godt hun kan, samtidig som hun oppfyller sine plikter overfor ektemannen. En jordbunden ektemann som hun i bunn og grunn elsker. Hun elsker ham bare ikke nok til å forhindre at drømmene, lengslene hennes kommer på vidvanke.

Det handler om lengsler, det handler om vonde minner. Det handler om å bli stilt overfor et umenneskelig valg, utløst av det  uforsonlige hatet til mennesker med en annen hudfarge. Et hat som gjør at det til slutt går fryktelig galt. For negeren Ronsel, da hans hemmelighet fra krigens Europa avsløres, men også for den aldeles ufordragelige Pappy.

Og så slutter historien der den begynte. På gravens rand. I høljende regnvær. Jeg lukker boka. En stor leseopplevelse rikere.

 

Andre verdenskrig er over og Jamie vender hjem til plantasjen i Mississippi-deltaet hvor broren Henry bor sammen med kona Laura og de to døtrene deres. Samtidig kommer den svarte forpaktersønnen Ronsel tilbake til plantasjen. Laura har slitt med å vende seg til livet på landet, og en forståelse oppstår mellom henne og svogeren. Ronsel finner også en venn i Jamie, men lokalsamfunnet er preget av dyp rasisme, og snart dukker Ku Klux Klan opp.

Byjenta Laura McAllan flytter med ektemannen Henry til en avsides gård i Mississippi i 1946. Henry elsker jorda, men Laura sliter med å finne seg til rette, ikke minst fordi hun må bo under samme tak som sin hatefulle svigerfar. Da Henrys bror Jamie og den svarte nabogutten Ronsel vender hjem fra krigen, endrer livet seg. I Jamie finner Laura en som ser henne, men i et lokalsamfunn preget av dyp rasisme vekker Jamie også forakt og frykt på grunn av sitt vennskap med Ronsel. Og da Laura forstår hva som er i ferd med å skje med familien, har Ku Klux Klan allerede trådd ut av skyggene. I Mississippi forteller Hillary Jordan medrivende og uhyre sterkt om forbudt kjærlighet, vennskap og hat i et Sørstatene etter Purpurfargen og forut for Barnepiken og Bienes hemmelige liv. Boken har vunnet flere priser og vært en internasjonal bestselger siden den først kom ut i 2009. Hilary Jordan vokste opp i Texas og Oklahoma og jobbet som tekstforfatter inntil hun debuterte med Mississippi. Romanen har bl.a. vunnet The BellwetherPrize for Fiction, en pris grunnlagt av forfatteren Barbara Kingsolver, og er for tiden under utgivelse i åtte land.