Dager i stillhetens historie

Det er noe urovekkende og stillferdig dramatisk som betar meg enormt med Lindstrøms roman. Betagelsen kom umiddelbart. Allerede den første siden har noe uhyggelig ved seg, og den første scenen ble sittende i meg under lesningen av hele boken.

Den kom i en diger hvit boblekonvolutt sammen med en del andre bøker. Omslaget var i dempet brunt og blått, et interiør, uten mennesker. Tomme rom, mette på mening. Jeg gjenkjente det; det var et maleri av Ida Lorentzen. En dør stod på gløtt. Jeg åpnet den.

Jeg visste ikke veldig, veldig mye om Merethe Lindstrøm da jeg åpnet boken med dør på omslaget. Joda, jeg hadde lest og likt et par av novellesamlingene hennes, men de hadde nok på en eller annen måte gått i glemmeboken, forsvunnet i mengden av andre bøker, som man stadig bør lese, må lese, har lyst til å lese. Kanskje hadde Lindstrøm selv blitt borte i mengden av mer synlige forfattere. For Merete Lindstrøm er ikke blant de forfatterne man ser oftest i forfatterintervjuer i aviser, i litterære tidsskrifter - og enda mindre i glossy dameblader. Så det er nok riktig å si at jeg høsten 2011, til tross for at jeg hadde lest henne fra før, ennå ikke hadde oppdaget henne. På ordentlig.

Så ble jeg heldigvis konfrontert med denne romanen. 2011 var mitt første år som medlem av juryen for Nordisk råds litteraturpris. Og som jurymedlem leser man. Mye. I prinsippet alt. I virkeligheten selvsagt ikke absolutt alt, men likevel mye. Av alle utgivelsene skal den norske juryen nominere to. 1. desember ble det offentliggjort. Dager i stillhetens historie var den ene av de to nominerte.

Det var for øvrig ikke bare Erik Bjerck Hagen og jeg som bet oss merke i Lindstrøms roman denne høsten. Den ble nominert til Ungdommens kritikerpris, til P2-lytternes romanpris, og den vant Kritikerprisen. I VG ble den betegnet som "en av årets romaner som vil bli husket", i Dagsavisen som "en av høstens beste romaner". Dagbladet kalte den et "lite mesterverk av en bok", NRKs anmelder uttalte at den var "klok og vakker" og "usedvanlig velskrevet". På Island i mars møtte vi juryene fra de andre landene, og etter en nervepirrende avstemning var det klart at vinneren av Nordisk råds litteraturpris for 2012 var Merethe Lindstrøm.

Lavmælt historie
Dager i stillhetens historie er den lavmælte historien om et aldrende ektepar, Eva og Simon. Simon er begynnende dement. Ekteparet har aldri snakket mye, og nå har Simon nesten helt sluttet å si noe. De snakker knapt om nåtiden og hverdagens trivialiteter, og fortiden er lukket og låst. Ingen av dem har fortalt noen av de tre døtrene om Simons fortid.

Døtrene forsøker, med kjærlighet og irritasjon, å hjelpe foreldrene, og de oppfordrer moren til å sende faren på sykehjem. I stedet hyrer Eva en daghjelp, Marija fra Latvia, som i løpet av kort tid kommer til å bety mye for Eva og Simon. Mer og mer av deres liv dreier seg rundt Marija og hennes familie. Det tar brått slutt etter en replikk som flerrer åpent alt som er blitt holdt skjult.

Romanen er nesten så langt fra en thriller som det er mulig å komme, og den forhaster seg ikke med å si hva den har på hjertet, men likevel har den en suggererende spenning. Litt etter litt avdekkes biter av skjult fortid. Det er et familiedrama uten store ord, der det usagte sier mer enn det sagte. Én kvalitet er nettopp den manglende påtrengenheten. Dramaet som ligger under overflaten, den årelange fortielsen, slår små sprekker i familiens hverdagstilværelse. Det dreier seg om store, dramatiske, hjerteskjærende hendelser, men det er likevel ikke det boken handler om. Det er det som ikke sies, som driver handlingen - og oss lesere - fremover.

Lindstrøms språk er enkelt, rent, uten store fakter. Det tar oss gjennom historien uten å forstyrre og forkludre den, men også uten å være flatt og kjedelig.

Dager i stillhetens historie er ingen hurra-megrundt-roman. Den er ikke vanskelig tilgjengelig. Den er ikke oppstyltet og jålete. Det er en vakker historie som bør inntas sakte, og som garantert vil gjøre inntrykk. Kanskje fordi det er en dør på gløtt inn til noe gjenkjennelig og dypt menneskelig.

Et eldre ektepar reagerer forskjellig på den pakten de har inngått om ikke å snakke om fortida si. Mannen reagerer med å lukke seg inn i seg selv, mens kona prøver å bryte ut av isolasjonen og tausheten.

Merethe Lindstrøm skriver fram et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen, den har vært der hele tiden. Et eldre ektepar har inngått en stilltiende pakt om ikke å snakke om sin fortid. Mens han lukker seg mer og mer inn i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten. Hvem var hushjelpen de begge ble så sterkt knyttet til i en periode, men som de brått sa opp?