Poetisk billedbrukEt dikt kan formulere en sjelelig utvikling på ganske få linjer, som i "Lometjønn" av Arvid Torgeir Lie: Årune vippari haustsvart tjønn i kveld dikta lomen ei sorg i hjarte ditt årune vippar - - bort. (Lie 1982:10) En robåt glir gjennom vannet, en lom fremkaller en sorg i hjertet og båten glir forbi. Slik skildres overgangen fra én sinnstilstand til en annen. Fordi språket i diktet er formet i det vi kaller "bilder", lykkes det i å formulere seg så knapt: Vi legger merke til at båten er representert ved fremdriftsmidlet, årene. Videre leser vi at lommen dikter, noe den jo vitterlig ikke kan, selv om dens klagende låt billedlig talt kunne kalles en slags diktning. Hva slags sorg fuglen dikter, blir det ikke sagt noe om. På det punktet holder diktet tilbake opplysninger. Utover disse to bildene inneholder diktet en snedig flertydighet: "Lom" betegner ikke bare en fugleart, men også håndtaket på en åre. Det viser hvordan ett og samme ord kan åpne for flere mulige tolkninger. Tankestrekene plassert i overgangen mellom nest siste og siste vers viser også hvordan diktet uttrykker seg knapt og fortettet: Vi kan tolke dem som en videreføring av ordet "vippar", slik at de kommer til å skildre båtens bevegelse slik åretakene driver den frem, i jevn rytme og med vekt på pausen mellom dem (markert ved at de står på hver sin linje). Lest på den måten skaper også tankestrekene et bilde, men i en litt annen forstand: de danner en stilisert gjengivelse av pausert bevegelse. Dette diktets fortettede poetiske billedspråk utgjøres altså både av en forskyvning av det konvensjonelle språket (lommen som "dikter"), en betydningsutvidelse (det flertydige ordet "lom") og en stilisert gjengivelse av et fenomen (tankestrekene som åretak). "Bilde" er upresist som begrep, men en så innarbeidet term for diktets imaginære verden at vi ikke kommer utenom det. Vi skal i løpet av dette kapitlet forsøke å presisere det noe mer. Foreløpig vil vi slå fast at poesiens meningsfylde henger nært sammen med billedbruken, som vi ut fra den korte analysen av "Lometjønn" kan oppsummere slik: Poetiske bilder:
Diktet blir dermed en annen type erkjennelsesform og henvendelse enn romanen eller dramaet, fordi det - foruten sine formelle særtrekk - har en tendens til å nærme seg det uutsagte, det uutsigelige og gåten. Northrop Frye kaller, som vi var inne på i første kapittel, den kompliserte forbindelsen mellom bildet av gjenstanden i diktet og den mentale aktiviteten knyttet til dette bildet for "doodle". Den lyriske diktningen aktiviserer, ifølge Frye, et gåtefullt forhold mellom sansbarhet og refleksjon, mellom verden og språket som "bilde" av verden. |
|