En splitter ny forfatter

Den pretensiøse, veslevoksne guttevalpen ble igjen i hovedstaden da Tore Renberg flyttet tilbake til Stavanger og skrev oppvekstromanen Mannen som elsket Yngve.

Tore Renberg intervjuet av Joachim Førsund

- Jeg har ingenting å klage over, altså, sier Tore Renberg behersket.
- Jeg har fått gode kritikker og masse oppmerksomhet. Men jeg har hatt en plage inni meg sjøl. Det er ett eller annet som ikke helt har falt på plass i forholdet mellom meg og mitt publikum, noe som ikke passer helt.
- Og hva er det?
- Leserne tror jeg er en alvorstynget mørkemann, vet du, sier Renberg og smiler skjevt.
- Og det er du ikke?
- Nei. I en periode på nittitallet ville jeg kanskje framstå sånn. Alvorlig og intellektuell og introvert. Men egentlig er jeg bare en glad, liten spirrevipp, vet du.

Kvisete unggutter
Vi har satt oss i en mørk kafé i Folkets Hus i Stavanger, blant alvorlige unge opprørere med langt hår og ring i nesen. De røyker rulletobakk og spiller backgammon. Det var Tore Renberg som ville hit. Til "Folken" som kafeen heter. Han ville skru tida tilbake. Snakke om den nye boka si i autentiske omgivelser. Konstatere at de kvisete guttene som sitter her er speilbilder av ham selv, den sytten år gamle Tore Renberg, som satt her i storefri i 1989. Tore Renberg som gikk i boots og spilte i band, som gikk hit i storefri på Kongsgård skole for å drikke svart kaffe og snakke om EF og hasj og den nye plata til The Jesus and Mary Chain.

Utskjelt tiår
Her på Folken satt også Tore Renbergs hovedpersoner Helge Orheim og Jarle Klepp og foraktet de aller fleste og sa nei det aller meste. Tore Renberg ser seg rundt med noe som likner kjærlighet i blikket. Han har funnet tilbake til dem; til de naive guttevalpene som vil forandre verden.

- De er blendende naive. Men de er veldig kule. De vil så mye, de vil forandre verden, sier Tore Renberg.
- Mens jeg ... Jeg har sviktet idealene mine.
- Hva mener du?
- På åttitallet var jeg akkurat som dem. Jeg hatet tida jeg levde i. Jeg hørte på The Smiths og foraktet alle med penger. Av alle lodd jeg kunne trekke, så trakk jeg åttitallet! Jeg trakk Wham! De som ble født sju-åtte år før meg, trakk The Clash! Hva gir du meg! Jeg vokste opp i en by der oljen hadde gjort folk styrtrike. De spiste roastbeef hver dag, og gikk rundt med sånne svære snurrebarter.
Tore Renberg tegner imaginære snurrebarter under nesa.

- Folk var galne, vet du! Om ikke annet gjorde det meg radikal. Det kan jeg takke åttitallet for. Men så kom nittitallet ...
- Ja?
- Nirvana sang "Here we are now, entertain us!" Vi så på Friends, drakk cafe latte og satt på universitetet og leste modernistisk litteratur som handlet om hvordan lyset falt inn gjennom vinduet og ned på en tekopp på kjøkkenbenken. Gulfkrigen så vi på CNN og det som skjedde i Bosnia skjønte vi ikke noe særlig av.
Tore Renberg rister på hodet.

- Åttitallet er et utskjelt tiår, men det er nittitallet som er skampletten i forrige århundre, sier han. - I hvert fall for meg.

Vanvidd med forstand
Vi går ut i den grå stavangerlufta, ned bakken, forbi dammen og inn porten på Kongsgård skole. Forbi sykkelskuret der Jarle møtte Yngve for første gang. Det er ved sykkelskuret Tore Renbergs historie begynner. Mannen som elsket Yngve er en bok om kjærlighet, ikke en bok om opprør. Og ved sykkelskuret sto Jarle helt ør og omtåket, helvete heller, hva skjedde, han sto der og glante på en gutt i parallellklassen, en gutt! Han - pønkeren, rockegitaristen, opprøreren - han var da vel for faen ikke homo!
Tore Renberg og smiler.

- Knut Faldbakken skrev en bok for noen år siden om den lille kjærligheten, sier han.
- Den har ikke jeg befattet meg så mye med. Hehe.
- Hva har du befattet deg med da?
- Med den buldrende, vanvittige, animalske kjærligheten. Den kjærligheten du føler de første dagene og ukene av en forelskelse, den som får deg til dundre fram over slettene, som gjør hendene dine til sabler, som får deg til å hugge ned alt rundt deg: ops! det var den ene kompisen din, ops! det var moren din. Du feier over alt som står i veien for målet, hensynsløst og nådeløst. Jeg leste Romeo og Julie for ikke lenge siden, og der sier Romeo at forelskelse er vanvidd med forstand. Vanvidd med forstand. Sånn er det i denne boka også. Det er omtrent som å være dritings.
- Dritings?
- Ja. Når du er dritings blir du intelligent på en utrolig dum måte. Du blir veldig klarsynt og determinert, men du har ingen bevissthet om resten av verden. Det likner ganske mye på forelskelse.

Fortelling og underholdning
Det kommer to lærere ned trappa i enden av skolegården. De hilser entusiastisk på Tore. De er stolte. Lille Tore er blitt så stor. Hatt eget TV-program og greier. Debattert offentlig med Ari Behn, blitt oversatt til tysk og svensk og antatt som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Lærerne klapper ham kameratslig på skuldra. Tore sier at han skal komme og lese for elevene om noen uker. Og så er vi tilbake der vi startet: Tore forteller om åttitallets Tore Renberg igjen, han som gikk på denne skolen da lærerne i trappa ikke var like grå i håret.

- Jeg var jo ferdig støpt i jern da jeg var fjorten, sier han.
- Jeg skrev i dagboka mi at jeg skulle bli forfatter. Jeg leste Dostojevski og var en ufyselig, uspiselig, bråmoden type.
Herregud, det er flaut.
- Hvorfor det?
- Jeg skrev særoppgave om Forbrytelse og straff i niende klasse. Skal man egentlig gjøre det?
- Du virket noe gammelmodig da du debuterte i 1995?
- Ja, den Tore Renberg som debuterte i 1995 hadde lest litteratur på universitetet og så på seg selv som ganske arty.
- Prøvde du å være utilgjengelig?
- Nei, nei. Men jeg prøvde å skrive sånn som forbildene mine gjorde. Jeg var blenda av det vanskelige og store i litteraturen.

Tore Renberg ser med ett noe bekymret ut. - Jeg tar ikke avstand fra det jeg gjorde, altså, sier han.
- De to første bøkene mine var tette og nærsynte og stirret storøyd på verden. Akkurat som denne boka.
- Men?
- Men jeg var dårlig på dramaturgi. Jeg tok avstand fra fortellingene og underholdningen i litteraturen. Og det tok fem-seks år å finne tilbake til det. Nå har jeg landa i noe som er litt mer mitt eget.
Tore Renberg tusler ut i Stavanger sentrum med hendene i baklomma. Det lyser av de nye, blå joggeskoene hans.
- Egentlig er jeg bare blitt yngre og yngre siden den gangen, sier han.
- Egentlig er det nå jeg debuterer.

Foto: Alf Ove Hansen Utskriftsvennlig versjon