Eminem re-plugget

Steffen Sørum om gjendiktningene

Det er spennende å se to unge ordkunstnere legge sine evner over Eminems tekst "The Way I am". Det er helt i tråd med den interessen jeg selv har hatt over tekstens evne til å gjenskapes, enten gjennom andre media, eller gjennom andres penn. Det er naivt å tro at når forfatteren leverer et manus til forlaget, ja, så er boken ferdig. Teksten kan ikke ytes slik urett! En kan si at et stykke tekst gjenskapes flere ganger. Når forfatteren skriver den, når noen leser den, når noen oversetter den, når noen prøver å gjenfortelle den, når noen er influert av den osv...

Espen Stueland er en dyktig forfatter og skribent som jeg ved flere anledninger har hatt gleden av å lese. Hans re-plugging, eller remiksing av Eminem minner, for meg, lite om hans tidligere diktning. Det er rett og slett noe annet, samtidig som noe "litterært" skinner i gjennom. Stuelands sin rytme minner mye om hvordan man kan tenke seg rap/ hip-hop skal være. De første linjene:

jeg setter meg til rette
kikker fram fra en hette
med en bag full av dop
som virker som snop, går i loop
verdens største filantrop

Hastigheten, rytmen er mye mer aggressiv og involvert enn mye av den samtidige norske poesien. Den er leken, og samtidig har lekenheten med ord likevel noe tragisk over seg. Dette tragiske som murrer i bakgrunnen føler jeg også ligger i originalen - Eminem - han kan veive med hånden, knytte neven eller whatever, men i bunnen er det noe trist, noe tragisk og vondt som er verre, mye verre enn det tekstene i første øyesyn maner frem. Både Apollo og Stueland klarer å vise denne tristheten i sine gjendiktninger.

Refrenget til Eminem, som på mange måter blir tekstens "varemerke", flaggskipet i låten, er en fallgruve for oversettere, eller gjendiktere.

And I am, whatever you say I am
If I wasn't, then why would I say I am?
In the paper, the news everyday I am
Radio won't even play my jam

Cause I am, whatever you say I am
If I wasn't, then why would I say I am?
In the paper, the news everyday I am
I don't know it's just the way I am

En kan fort si at det norske språk, mangler idiomer, eller redskapene for å kunne re-plugge dette tekstutdraget. In the paper, the news everyday I am, er for meg en genial linje. Rytmisk og språkmessig god, men altså veldig vanskelig å plugge inn på norsk.
Det som likevel slår meg er hvordan Apollo velger å skrive om you, til dere, mens Stueland velger å beholde du. Ikke bare innebærer dette en språkmessig forandring, men det går også inn i en interessant opplevelse av hva dette jeget ER. Jeg tenker på filosofen Martin Buber, som skrev boka Jeg og Du, hvor han hevder at jeg kun blir virkelig til som helt menneske i møte med et Du. Men, kunne vi spørre, er dette så radikalt? sier Terje G. Simonsen (i forordet i min utgave av boken) og fortsetter: ... Og møter vi ikke andre mennesker som et Du hver eneste dag? Buber hevder at det gjør vi ikke. Oftest møter vi den annen som et Det, et objekt, en ting blant ting. Kanskje en spennende ting, en interessant ting, en tiltrekkende ting, men like fullt et objekt, en gjenstand for bruk og erfaring - et Det, og ikke et Du...

Uten å fare helt ut på viddene, vil jeg bare si at gjendiktningene som er her gjort bringer meg nærmere Eminem som et Du, og at han selv er konsentrert rundt (uten at man skal trekke for store paralleller her) de samme spørsmålene som Buber er opptatt av. Første linjen i Apollo sin gjendiktning: Jeg er det dere sier jeg er. Dette Detet som er Whatever, og jeg blir sittende å tenke på at vi mangler et skikkelig godt norsk ord for "Whatever"...

Jeg er det dere sier jeg er,
og er jeg ikke, så hvorfor skulle jeg si jeg er?
Aviser og nyheter er fylt med lille meg,
radioene vil ikke engang spille meg.

og jeg er alt du sier jeg er
og hvis det ikke var sånn
hvorfor skulle jeg stå her og juge
aviser og teve gidder jeg ikke å suge
selv om radion driver boikott er jeg en farsott