Gå til våre mobile nettsider
Dikt - Celan, Paul

Dikt av Celan

Paul Celan beskrives som jødeutryddelsenes store poet, en wunderkind som fikk livet sitt brutalt endret da hans foreldre ble drept og han selv ble deportert til konsentrasjonsleir i 1942. Hans diktning springer ut av og må leses i sammenheng med de grufulle sporene dette satte i den unge mannen, som til slutt tok livet sitt ved å drukne seg i Seinen i 1970. Bildene i Celans dikt er enkle, selv om betydningen ofte virker kompleks og mystisk. Under enkle ord som stein, gress, hår, snø, øye og natt skjuler det seg isfjell av mening. Celan setter jødiske erfaringer inn i en tysk diktertradisjon, og av dette oppstår noen av verdens mest særpregede dikt, som også danner en avgjørende grunn for filosofisk og språkkritisk tenkning. Celans dikt kan være krevende, men de kan også sette leseren i kontakt med yttergrensene av menneskelig erfaring.

BOK NR 10 I VERDENSBIBLIOTEKET
Paul Celan
Dikt
Oversatt av Øyvind Berg
Med et innledende essay av Aharon Appelfeld

Å skrive med mordernes språk

"Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz," er den tyske filosofen Theodor Adorno kjent for å ha uttalt. Hvordan kan det skjønne litterære språket beskrive de grusomme og utenkelige erfaringene som jødeutryddelsene etterlot seg? Den jødiske dikteren Paul Celan har likevel gjort nettopp dette. På tysk, hans mors språk og samtidig hennes morderes språk, har han forsøkt å skape et nytt språk, et eget språk, for å uttrykke erfaringer som ligger utenfor språket. Diktene er tilsynelatende enkle, men samtidig svært gåtefulle. Noen ganger er holocaust-tematikken åpenbar, andre ganger er døden bare en fornemmelse. Mot slutten av forfatterskapet blir diktene kortere og mer private og gåtefulle, og tausheten i diktet like viktig som det dikteren setter ord på. Paul Celans dikt sies å beskrive en umulig erfaring med døden. Men hvordan kan vi som lesere nærme oss noe så uutgrunnelig?

Intervju med Aharon Appelfeld om Paul Celans dikt
Av Siss Vik

Aharon Appelfeld (f.1932) er en av Israels mest anerkjente forfattere. Han vokste opp i den samme byen som Paul Celan, i Czernowitz i det daværende Romania, nå Ukrania. I likhet med den 12 år eldre poeten ble Appelfeld skilt fra sine foreldre og deportert til konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Etter frigjøringen emigrerte han til Israel. Appelfeld har skrevet over tjue bøker på hebraisk, mange av dem oversatt til flere språk og prisbelønnet både i hjemlandet og internasjonalt. Tre av romanene hans er utgitt på norsk: Miraklenes tid, Badenheim 1939 og Katerina. Temaene er ofte jødenes skjebne under annen verdenskrig, og den jødiske identitet og dens utfordringer.

- Aharon Appelfeld, du skriver romaner og Paul Celan skrev dikt, i utgangspunktet to svært forskjellige uttrykk, men dere har noe av tematikken felles. Når stiftet du første gang bekjentskap med Celan?

- Du vet, vi vokste opp i samme by, og ikke bare det, men i samme gate, faktisk. Men han var tolv år eldre enn meg, og vi hadde ikke noe kontakt den gangen. Etter krigen møttes vi imidlertid flere ganger: først i Bucuresti, siden i Paris og siste gang i Israel, bare noen måneder før han begikk selvmord. Som voksne hadde vi mye felles, mye å snakke om.

- Hvordan var han som person?

- Paul Celan var et vidunderbarn - ingen tvil om det! Han var alltid svært flink på skolen, kunne mange språk flytende og gjorde mange oversettelser ved siden av å skrive egne dikt. Ansikt til ansikt var han en meget innadvendt person, vanskelig å diskutere med, men en veldig god lytter. Selv om han var stille, kunne du føle maskineriet i tankene hans kverne, og når han først stilte spørsmål, var de alltid meget gode.

- Snakket dere om litteratur sammen?

- På tross av aldersforskjellen hadde vi de samme erfaringene fra annen verdenskrig, så vi snakket helst om det, snarere enn om litteratur. Vi kom fra den samme regionen, ble deportert til leire som lå like i nærheten av hverandre, og begge mistet vi foreldrene våre i konsentrasjonsleirene. Med et slikt felles utgangspunkt er hans dikt også veldig familiære for meg, på tross av at vi skriver meget forskjellig.

- Både du og Celan vokste opp i Romania men snakket tysk hjemme, og dere lærte også begge hebraisk. Men mens du gjennom hele ditt forfatterskap har valgt å skrive på hebraisk, skrev Celan på tysk - på undertrykkernes språk. Hvorfor det, tror du?

- Jeg kom til Israel som 13-åring, så hebraisk ble mitt adopterte morsmål. Men Celan var allerede dypt rotfestet i det tyske språket. Han var meget dyktig i språk, og oversatte lyrikk, skuespill og andre tekster fra mange språk. Som lingvist snakket han flytende rumensk, fransk, tysk og italiensk, men det var tysk han var en mester i.

- Men det må da ha vært ekstremt motsetningsfylt å skrive poesi på det språket som både var hans døde foreldres og deres morderes?

- Nettopp! Det er derfor han forsøker å skape sitt eget språk. Sitt eget private tysk. I hans senere dikt finner han opp mange nye ord og adjektiver, og strukturen han bruker er ikke vanlig tysk. Det er min følelse at han ikke ønsker å assosiere seg med drapsmennenes språk. Samtidig er tysk et veldig intimt språk for ham. I "Dødsfugen", for eksempel, bruker han bildet "svart gryningsmelk". På den ene siden er melk det mest intime av alt, for du suger det av din mors bryst. På den annen side er svart giftens farge. Så dette bildet uttrykker på én gang noe intimt og noe dødelig. Tysk er hans morsmål, men samtidig er det fullt av gift.

- Celans dikt er kjent for å være vanskelige, og det er lett å føle seg litt engstelig for å nærme seg dem. Har du noen råd for at vi ikke skal være så redde?

- Hans dikt er veldig esoteriske, veldig hermetiske, og det er ikke lett å analysere dem. Men dersom du kommer fra hans land og har den samme utdannelsen som ham, har du visse nøkler til å forstå diktene, og disse nøklene forsøker jeg å gi leserne i mitt innledende essay til boken. Paul Celans dikt står i en linje fra Hölderlin og Rilke, men også fra jødisk tradisjon; formen er hentet fra tysk tradisjon, mens innholdet er jødisk, og det er ganske unikt. Den ideelle forutsetningen for å forstå diktene har de som er rotfestet både i tysk lyrikk og jødisk tradisjon. Derfor har min generasjon flere nøkler for å forstå ham. Men det er fortsatt veldig hemmelighetsfulle dikt, for enhver leser. Du kan ikke forstå Celans dikt på noen uttømmende måte. Men de har en musikalsk form for skjønnhet som kan være nok i seg selv. Jeg vil råde nye lesere til å begynne med hans første dikt. De er åpnere og mer leservennlige.

- Den jødiske kulturen er kjent for sin utpregede sans for ironi, men Celan virker som en fullstendig uironisk forfatter?

- Ja, det er fordi han skriver religiøst og mystisk, og ironi har ingen plass i kirken eller synagogen. Ironiens område er den sosiale konteksten. Derfor er Celan nærmere mystikk og musikk, som er abstrakte former.

- Du snakker om en form for mystikk hos Celan, men diktene hans demonstrerer ikke noen åpenbar gudtstro? Diktet "Tenebrae", som henvender seg til Gud, virker tvert imot bittert og nesten blasfemisk?

- Han demonstrer ikke en institusjonell religiøs tro, men en form for mystisisme. I diktet "Krukkene", for eksempel, anklager han krukkene, som er et gammelt hebraisk symbol for den hellige gral, for at de ikke lenger vil tjene andre. De er blitt egosentriske og vil kun tjene seg selv - fordi de har mistet sin hellige funksjon. Dette er en typisk idé fra mystikken. I "Tenebrae" ser vi en klassisk jødisk diskusjon med Gud, som vi kjenner allerede fra Abraham. "Hvis dette er verden, hvor er da Gud?" blir et påtrengende spørsmål. Når et folk blir forsøkt utryddet kun fordi de har jødisk blod i årene, blir spørsmålet om Gud svært vanskelig. Celan hadde et tvetydig forhold til sin jødiske kultur. Han utviser en bitter, ironisk tone i noen av diktene. Men på den annen side var det tyskerne som gjorde ham jødisk.

- Mange av ordene som går igjen i diktene er faktisk svært enkle, som øye, stein, gress, tre, men jeg får ikke inntrykk av at betydningen begrenser seg til naturobjekter. Hvordan skal vi forstå dem?

- Celan er ikke direkte og rasjonell. Du må lese hans lyrikk som en form for mystisisme. Alle elementene du nevner - trær, øyne, steiner - er kjente elementer i jødisk mystikk. Hva er et tre? Kan du forstå det? Det har liv i seg, men kan du forstå det når dets blader dør? Hva er så poesi? Til og med Aristoteles snakker om kunst som noe organisk. Alle ting har noe hellig i seg. En stein har det, et dyr har det, et menneske har det.

- Hvis disse ordene kommer fra mystikken, betyr det at man kan dekode dem innenfor den troen?

- I dikt fungerer ofte symbolene litt som et puslespill, der du kan løse gåten, men slike dikt er ikke nødvendigvis veldig fantasifulle. Veldig god poesi har hemmelighetsfulle elementer, i likhet med musikk. Det ville vært latterlig å prøve å dekode Celans lyrikk. Tenk deg at du skulle utsette Beethoven for det samme! Du skal ikke prøve å løse diktene som en gåte eller et puslespill, men du skal heller ikke gi opp å prøve å forstå dem. Når du lytter til Beethoven og Bach, kommer du nær å forstå musikken, men du når ikke helt frem. Poesi ligger svært nær musikk og har musikalske elementer i seg. Paul Celan var også meget interessert i musikk, og det er mye musikk i diktene hans. Derfor bør du, når du leser dikt, tenke at "nå leser jeg musikk".

- Hans kanskje mest berømte dikt, "Dødsfugen" fra 1945, refererer jo eksplisitt til en musikkform. Dessuten har diktet en slik vakker rytme og klang, nesten som en visesang med lette refrenger, mens innholdet - jødeutryddelsene - er grusomt. Hvordan kan Celan koble to så ulike ting?

- Brahms og Wagner, ja alle disse tyske komponistene skrev mange typer Todeslieder, "dødssanger". Så her bruker Celan de tyske mestrene som utgangspunkt, samtidig som han i diktet også lar den tyske morderen være en mester. ("Han roper spill døden mykere døden er en mester fra Tyskland") Sammenhengen mellom musikk og død i diktet har også rot i en helt konkret erfaring: I alle konsentrasjonsleire hadde man orkestre bestående av musikere som var fanger, så leirene var konstant fulle av klassisk musikk. De daglige drapene var hele tiden akkompagnert av musikk - den mykeste av sjelens uttrykksformer. Etter å ha spilt i et par måneder kunne så fangene i orkesteret bli utryddet. Så denne koblingen er det ikke Celan som har funnet opp - det er en tysk perversjon.

- Leser man diktene opp mot Celans erfaringer fra krigen, blir det naturlig å lese inn temaer om tap og desperasjon og død, selv i de diktene som ikke handler så eksplisitt om jødeutryddelsene. Men dersom jeg fant en bok med hans dikt i en bokhylle uten å vite noe om hans liv, ville de da gi meg noen mening?

- Ja, men på en begrenset måte, fordi du har mindre informasjon. Poesiens natur er hemmelighetsfull og innbyr oss til å prøve å forstå dens hemmelighet. Kjennskapen til at Celan var i konsentrasjonsleir, gir en form for nøkkel til å forstå diktene hans. Så kan du samle mange slike nøkler til forståelse. Det har vært vanlig å lese Celan innen en tysk diktertradisjon, men ikke så mange har sett hvor dypt rotfestet han er i jødisk kultur, så man må lete etter nøkler til diktene hans her også. Mange av ordene han bruker kommer helt klart fra jødisk mystikk.

- Mens "Dødsfuge" flyter lett av gårde, blir Celans senere dikt kortere og mindre kommuniserende. I diktet "Trangføring" er det nesten som om han hakker og halter av gårde, som om han ikke føler seg vel i språket lenger. Hva er det som skjer?

- Han blir mer privat i sine senere verk. Det er også et av modernitetens spørsmål: Hvordan skal man snakke og skrive om verden? Diktene fra denne tiden vil ikke tale om det opplagte. De søker seg dypere inn i sjelen og nærmer seg religiøs mystikk. Det er litt som med abstrakt kunst: Du har et bilde i en ramme, men du kan ikke spørre hva det forestiller - du er nødt til å sette deg selv inn i bildet.

- Men hvis Celans dikt er private og innadvendte, og bare blir mer så med tiden, forsøker han da overhodet å kommunisere med leseren i diktene sine?

- Interessant nok har han sagt i en av sine taler at diktet er en utstrakt hånd for dialog. Celan er en introvert person, men han ønsker likevel å si deg noe. Hans dikt er som en stum person som søker en samtalepartner.


Velg blant 2,6 millioner titler

Paul Celan
Dikt
Nr/Utvalg: 4310101 / Bokklubben
Leveringstid: Ikke i salg
Pris kr: 363,00
Bokklubbpris kr: 49,00 (portofritt)
Bonuspris kr: 2,45 (inkl. porto/eksp)

Oversetter: Øyvind Berg
Utgivelsesår: 2003
ISBN: 9788252543773
Språk:zzz Norsk
Aldersgruppe: Voksen