Sterke følelser

Jarle er på full fart inn i voksenlivet. Samtidig må han redde moren fra en uberegnelig far som drikker.

Presentert av Anne B. Ragde, forfatter, som til høsten kommer med romanen Eremittkrepsene

Helt i starten leser vi at "i 1972, da det norske folket sa nei til medlemskap i EEC for første gang, blåste Sara opp til en sommerballong. Jarles spedbygde mamma, gravid, med det intetanende barnet i magen, i det flunkende nye rekkehuset, med en ganske ny Folkevogn i carporten, med nytt kjøkken, fargerikt, heldekkende teppe over stuegulvet, piano innfelt i bokhylla, og med egen hage, der mannen som ennå ikke var pappa, anla gressplen".

Med andre ord: idyll. Lille Jarle blir født inn i Sara og Terje Orheims paradis. Men det utvikler seg til å bli alt annet enn paradis.

Terje, pappaen, er en mann man umulig kan oppsummere i få ord, for samlivet hans med
Sara begynner så bra. Han elsker kone og barn, og han ser på familien som en ukrenkelig og uinntagbar
enhet. De tre er "kompani Orheim", siden Terje er umåtelig opptatt av andre verdenskrig, da menn var menn. Sine omfattende krigskunnskaper bringer han med stor iver videre til hustru og sønn. Han er bare litt over én seksti høy, og kompenserer sin manglende høyde og pondus med familiær dominans, og støyende og demonstrativ fotballek med ungene i nabolaget. Alle naboer og kolleger elsker ham. Han er så vittig og levende og tiltaksrik, Terje Orheim. Så heldig Jarle er, som har en slik far! Sier alle. Men bak idyllen er historien en ganske annen.

Som leser vet du alt
Renberg har valgt en såkalt "allestedsnærværende fortellersynsvinkel". Hva det betyr? Ganske enkelt at du som leser får slippe inn alle romanpersonenes hoder. Du blir kjent med dem, på godt og vondt. Hva de vil med alt de gjør og sier, og samtidig hvordan det oppleves for de andre rundt.

En slik fortellersynsvinkel er uhyre krevende, men Renberg gjør det så elegant! Du henger på kroken fra første øyeblikk, teksten lever, du blir transportert inn i Jarle Orheims familie, du kjøper den rått, og det er blir umulig å legge boka fra seg. For hvordan skal denne familien greie å være en familie, når Terje suger all energi fra den?

En oppvekstroman? Ja, men mye mer enn det!
For kvinnelige lesere blir dette en kvinneroman fordi Saras levde og bortkastete (?) liv synger vondt i deg
lenge etterpå. For mannlige lesere er dette en roman om å vokse opp på åttitallet. Dette er åttitallets svar
på både Beatles (Lars Saabye Christensen) og Seierherrene (Roy Jacobsen). Derfor er denne boka sjelden - den fanger alle lesergrupper. Plutselig husker man hvordan det er å være ung, proppfull av hormoner, enten man er gutt eller jente. Plutselig husker man hvordan det er å gifte seg. Å tro at kjærlighet kan flytte fjell. Gjennom Terje opplever man den bunnløse nederlagsfølelsen av ikke å ha fått det til, og gjennom Sara opplever man den fortvilte trangen til å famle seg bakover på jakt etter hvem man var tidligere, før man begynte å tilpasse seg, og dermed ble en annen. Og det øyeblikk man skjønner at jeg har bare meg selv og mitt eget liv, så tar man det derfra. For å si det knakende enkelt. Både Sara og Terje og Jarle strever så intenst for å mestre livet! Det er opprivende å være vitne til.

Mannlige forfattere som skriver om kvinner
Det er kanskje stygt sagt, men mannlige forfattere kan av og til oppfattes av kvinnelige lesere som ganske uttafor når det gjelder kvinneliv. Men jeg bøyer meg i støvet for Tore Renberg som har gitt oss Sara Orheim. Jeg gråter og ler og lider med henne. Og jeg pines og kvales med sønnen Jarle som strever med å bli voksen. Og jeg både forakter, og ynkes over Terje, mannen som vil, men ikke får det til. I virkeligheten er vi omgitt av Jarler. Vokst opp i utad pene og pyntelige hjem, mens bråmoden ansvarsfølelse river og sliter i dem, bak fasaden. Hvem skal ta seg av denne taperen av en far hvis mamma reiser fra ham? Tenker Jarle. Men jeg kan heller ikke svikte mamma. Tenker Jarle. Og slutten? Kleenex papirlommetørklær burde vært sponsor.