Bare jeg ikke ble forelsket

Jeg satte sekken inn på rommet, la posten på bordet og trakk opp brevet. Uten å nøle rev jeg opp konvolutten. Lange hadde fått bekreftet det han fryktet og beklaget det sterkt. Brevet sluttet med: «Det sier seg selv at han må slutte å hoppe på ski øyeblikkelig. Vi må prise høyere makter for at han ikke er blitt alvorlig skadet allerede.» Lenger ned leste jeg: «Resultatene fra biopsien er entydige. Jeg har snakket med to av landets fremste spesialister. Det er dessverre ingen tvil.» Hjertet mitt banket kraftig, jeg rev konvolutten og brevet i stykker, samlet bitene i hånden, åpnet døra ut til utgangen forsiktig, for å forvisse meg om at ikke naboen vår, Evensen, eller noen andre var der, og kastet papirbitene i  søppelsjakten. Jeg kjente varmen bre seg i kroppen, som om jeg hadde drukket kakao, idet jeg slo igjen luka til sjakten.

Hva skulle jeg gjøre, når det ikke var noe mer å gjøre? Ikke si at det finnes noen mening med alt. Ikke fortell meg at Gud hadde en plan. Ikke si at jeg var noe annet enn alene. Jeg ville være et spurveskjelett under snøen. Jeg begynte å tenke på Nina. Bare jeg ikke ble forelsket! Ikke fortell meg at det var like lett for en jente å bli glad i en krøpling som å bli glad i en vanlig gutt. Man velger en Mercedes, ikke en trehjulssykkel med ett ødelagt hjul, man velger en ørn, ikke en spurv med brukket vinge, man velger en racerbåt, ikke en robåt med én åre. Ikke fortell meg at det fantes noe valg.