Stamme-ansvar

Av Jan Erik Vold

Å tilhøre en generasjon er intet valg. Det er biologi. I hvilken grad man vektlegger denne biologi er opp til den enkelte forfatter, selvsagt. Og den enkelte kritiker.

I min lesning av vår lyrikk finnes det enkeltstemmer, som tematiserer en "generasjonsfølelse" sterkere enn de fleste ander poeter av samme årgang. Skulle jeg ha noe å bidra med for Lyrikkmagasinets lesere, måtte det være å utdype hva denne "generasjonspoet" kunne stå for. Det har jeg gjort i et essay om Gunvor Hofmo fra 1984, hvorav et utsnitt nå følger i sitat:

En generasjonspoet kan være en som makter å gi uttrykk for de stemninger og spenninger som ligger i tiden, og som er nye, i forhold til tidligere generasjoners tidsfølelse. I et land som gjerne har postulert poesien som en tidløs størrelse, har det vært lite snakk om slikt. Men trolig måtte det gå an å kalle Sigbjørn Obstfelder en 1890-tallets "generasjonspoet", som for eksempel i diktet "Jeg ser" uttrykker fremmedgjørelsen i storbyen, slik ingen hadde gjort før ham i norsk lyrikk. Og kanskje kunne man kalle Rudolf Nilsen det sene 1920-tallets stemme, en som formulerer sine vers ut fra opplevelsen av den sosiale nød og urettferd i landets hovedstad. Det er også motivert å kalle Georg Johannesen, født 10 år etter Hofmo, for sin generasjons poet, i kraft av en klarøyet politisk forståelse og stillingstagen til samtiden - for eksempel når han i diktet "Generasjon" fra Dikt 1959 nevner Hitler og jødene, Franco og Lorca, Hiroshima og Koreakrigen og kort slår fast: "Vi ville melde oss ut av verden/men fikk ikke tak i noe skjema."
Og slik kan Gunvor Hofmo fremstå som det sene 1940-talls representative stemme - en storpolitisk innfløkt tid, der jublende virak av fred og frihet snart forsvant, sammen med alle kommunistene på Stortinget - og det demret for noen hver at et nytt, kanskje det siste, kapittel i menneskenes historie var innledet. Mens flertallet ble russer-hatere. De som styrte forspilte Norges nøytralitet. Gunvor Hofmo - og mange med henne - var overveldet av den styring som foregikk på ministerplan, som menigmann hadde liten befatning med. Hennes poetiske reaksjon ble desperasjon og tungsinn - på vegne av en truet klode. Så langt er hennes diktning, særlig slik vi finner den i samlingene fra 1946 og 1948, et generasjonsuttrykk.

Til ovenstående forståelse av Obstfelder, Nilsen, Hofmo, Johannesen som generasjonspoeter er det fristende å supplere med ytterligere et navn. Når det gjelder den forvirring, frustrasjon og smerte mange opplevde ved 1970-årene, så spørs det om noen norsk poet har gitt stemme til dette mer pregnant og blivende enn Nils Yttri (1947-1980), med sine fire samlinger Turister i nattens lugar (1979), Bokserens blod (1980), posthumt Når min fantasi berører dine drømmer (1981), Zenith (1982) - her noen linjer fra titteldiktet i den tredje samlingen:

Noen tok kamuflasjedressen på
Og forsvant i forretningsverdenens dyrerike
Noen ble helfrelste fanatikere
I de ugudeliges hus
Vi var egentlig så jævla mange
Vi var egentlig så altfor få:

Så gikk sola ned
Som et speilegg
Som var stekt på begge sider
Over søttiåra

Poenget med å minne om denne poet, er at Nils Yttri skrev ut fra seg selv, men på vegne av sin generasjon. Man kunne si: Han tok på seg et stamme-ansvar. Og det er noe helt annet enn å melde seg inn eller ut av sin samtid. Man kunne spørre seg: Hvordan er det ivaretatt av de poetkull som er steget fram senere? Om svar kan gies, ville også et forsøk på begrunnelse være interessant.

Tilbake