Billedhuggerens datter og Den ærlige...

Landskap, skikkelser og episoder fra Tove Janssons barnebøker er gjenkjennelige i voksenbøkene hennes. Men her trer spennvidden i forfatterskapet enda tydeligere fram. Både i tid og i tone er det langt mellom den selvbiografiske Billedhuggerens datter og det intense, psykologiske kammerspillet i romanen Den ærlige bedrageren.

Mummi-verdenen var forlengst etablert, verdensberømt og prisbelønt da Tove Jansson ga ut den første boka om sin egen barndom i 1968. Hun var født i Helsingfors i 1914, og var ikke bare datter av billedhuggeren Viktor Jansson - moren, Signe Hammersten Jansson, var tegner. Nå er ikke Billedhuggerens datter noen selvbiografi. Den er heller ingen erindringbok der den voksnes avstandsvurdering får råde. Derimot er boka et helt vidunderlig møte med forfatterens barndomsverden, der alt - tilsynelatende - oppleves og forstås i barnets øyenhøyde.

Landskap, skikkelser og episoder fra Tove Janssons barnebøker er gjenkjennelige i voksenbøkene hennes.

Gud ligner morfar
"Jeg elsket fars rangler". Nei, her er det ingen oppbyggelige historier! Fra hemsen i det janssonske kunstnerhjem kikker småjenta ned på faren som rangler med kameratene. De drikker og fyller rommet med røyk, de spiller gitar og balalaika, og for Tove er det innbegrepet av spenning. Og av trygghet! "Mor rangler ikke", konstaterer barnet, "hun passer på at parafinlampen ikke oser ...".

Boka er et helt vidunderlig møte med forfatterens barndomsverden, der alt - tilsynelatende - oppleves og forstås i barnets øyenhøyde.

Barnets velutviklede sans for dramatikk kan gjøre enhver hverdagshendelse til en skjebnesvanger historie. Hva skjer den dagen sola ikke står opp? Besteforeldrenes bibelfortellinger blir en del av naturen rundt huset i den finske skjærgården. "Gud bodde i berget ovenfor steinbedet". "Han kunne gjøre seg tynn og krype inn over alt for å se hva man foretok seg ... Ellers lignet han morfar" mener barnet.

Hun lærer det en billedhuggerdatter må vite: At den beste beskyttelsen mot farligheten er at man blir hugget i marmor og havner på museum. "Eller å sitte i et høyt tre, hvis man ikke fremdeles ligger inni mors mave."

Kammerdrama
Hva er motsatsen til et sommerparadis? Den finske kysten og skjærgården er et velkjent litterært landskap for Tove Jansson, også i hennes bøker for voksne, som i Sommerboken (1972) og i Billedhuggerens datter. Helt annerledes fortoner kystlandskapet seg om vinteren, i romanen Den ærlige bedrageren fra 1982. Det er stivnet, islagt, urovekkende. "Det hadde ikke vært så mye snø så langt tilbake de kunne huske, denne stadig fallende snøen som dynget seg opp mot dører og vinduer og hvilte tungt på takene og aldri holdt opp. Ikke en times tid en gang. Gangveiene snødde igjen like fort som de ble måkt."

Hvem bedrar hvem?
I dette klaustrofobiske landskapet, i et lite fiskerleie, er det to kvinner som står utenfor felleskapet: Katri med de gule øynene, hun som er så god med tall, og som er så ærlig at hun ikke ser noen grunn til å være vennlig, og den aldrende, velbeslåtte og verdensfjerne kunstneren Anna Aemelin, verdenskjent for sine barnebøker med minutiøse bilder av skogbunnen - med blomstrede kaniner. Det er kaninene som har gjort henne berømt. Alt vel, skulle man tro. Så hvorfor opponerer Anna? Og hva er det Katri vil oppnå? En konfrontasjon skal komme til å forvandle begge kvinnene. Etter hvert blir spørsmålet påtrengende: Hvem er det som bedrar hvem?