Jeg har et teppe i tusen farger

Anne B. Ragde har skrevet et portrett av en sterk og kompromissløs alenemor med jobb som maskinfører på en plastposefabrikk, en kvinne med en stor, men ubenyttet intellektuell kapasitet og en usvikelig tro på høyresiden i norsk politikk, kombinert med en usedvanlig evne til å trylle fram overdådige måltider fra et tomt spiskammer. Denne kvinnen er Anne B. Ragdes danske mor, Birte, som døde på senvinteren i 2013.

Presentert av Sissel Gran, psykolog

Jeg blir alltid glad de gangene jeg presenteres for en tykk beskrivelse av en mor, en beskrivelse som tar hensyn til det sammensatte og motsetningsfylte i hennes personlighet, for det gis altfor mange tynne, endimensjonale og kalde beskrivelser av mødre - på terapeutens kontor, i romanhistorier og biografier.

Anne B. Ragdes historie om moren Birte er en tykk historie, en kjærlighetserklæring til en motstrøms mamma, en skilt alenemor som er så hyperaktiv og full av innfall at forfatteren som ung kunne ønsket seg en mer vanlig A4-mor. Birte er ingen utpreget varm og nær mamma, for hun er selv er et forsømt og avvist barn som aldri lærte at barn trenger klemmer, trøst og kos. Men hun  kompenserer for sine mangler gjennom å gi jernet som mor, hun holder hjemmet gullrent, strikker Mariusgensere og syr Grafferbunader for å spe på en mager lønn, hun baker og koker som et helt kokkelag, hun er aldri sur, aldri sliten, hun var, skriver Anne B. Ragde: "... en evighetsmaskin, den som fikset alt, alltid, og ikke et menneske i den forstand. Hun var aldri syk. Hun var våken og travel når jeg la meg. Hun var oppe og våken og i full sving når jeg stod opp. Hjemme var det bare å rope, så var hun parat".

Et eget rom
Denne "mor hviler aldri"-beskrivelsen sender meg rett tilbake til min egen barndom. Den påkaller minner om min egen femtitalls husmor-mor som skurte og vasket, syltet og saftet og hvor far kom og gikk med hatt og frakk og nærmest bodde på en annen planet. Vi ungene var bare i veien. Alt var så pent og prydelig, men mor var ofte oppfarende og nedfor, hadde hodepine og sendte oss på dør. Så her stopper likheten, for jeg husker ingen mødre som Birte, ingen uhøytidelige damer med godt humør som forskrekket og henrykket oss, som arbeidet kveldsskift på fabrikk og kom blide hjem klokken elleve om kvelden.

En kjærlighetserklæring til en motstrøms mamma, en skilt alenemor som er så hyperaktiv og full av innfall at forfatteren som ung kunne ønsket seg en mer vanlig A4-mor.

Birte har et liv på siden, et eget rom, et fristed, noe hun alltid gleder seg til. I tillegg til å være mor, husmor og heltids maskinfører på en plastposefabrikk i Trondheim, er hun en kunnskapstørst, naturlig intellektuell som i alle år har dyrket sin store lidenskap: Bøker. Hun har ikke lest "enkle" bøker eller en bok i ny og ne, hun har prioritert å sove mindre for å lese mer. Å lese er å komme i bevegelse, det kan bringe oss til et annet sted - det vet alle som liker bøker. Og en god bok kan være en kjærkommen fluktmulighet. Er man bundet til livet her, kan man slippe fri i sinnet, og Birte trenger frihet. Hennes liv er hardere enn hun selv erkjenner, og for utenforstående kan slike damers simultane akrobatikk se lett ut. Man kan forledes til å tro at de ikke behøver å anstrenge seg, at de ikke forsaker noe, at de faktisk er evighetsmaskiner. Men vendepunktet kommer, og det er sjokkerende for de voksne døtrene, for en dag har Birte fått nok av å stå til tjeneste. Hun stikker fra alt og drar på haiketur til Istanbul i en alder av femtito, i ren protest mot eldstedatterens skilsmisse. Så flytter hun til Oslo, vekk fra hjemmeværende venninner som invaderer blokkleiligheten hennes med kakespising og skravling på formiddagene når hun heller vil lese før kveldsskiftet på fabrikken. Hun gir fra seg alt hun eier, unntatt bøkene. Hun bryter opp fra et overtilpasset liv i andres tjeneste, får seg jobb i Manpower, aksepterer å leve kummerlig "... bare jeg får puste".

Anne B. Ragdes historie om moren Birte er en tykk historie, en kjærlighetserklæring til en motstrøms mamma, en skilt alenemor som er så hyperaktiv og full av innfall at forfatteren som ung kunne ønsket seg en mer vanlig A4-mor. Birte er ingen utpreget varm og nær mamma, for hun er selv er et forsømt og avvist barn som aldri lærte at barn trenger klemmer, trøst og kos. Men hun  kompenserer for sine mangler gjennom å gi jernet som mor, hun holder hjemmet gullrent, strikker Mariusgensere og syr Grafferbunader for å spe på en mager lønn, hun baker og koker som et helt kokkelag, hun er aldri sur, aldri sliten, hun var, skriver Anne B. Ragde: "... en evighetsmaskin, den som fikset alt, alltid, og ikke et menneske i den forstand. Hun var aldri syk. Hun var våken og travel når jeg la meg. Hun var oppe og våken og i full sving når jeg stod opp. Hjemme var det bare å rope, så var hun parat".

Et eget rom
Denne "mor hviler aldri"-beskrivelsen sender meg rett tilbake til min egen barndom. Den påkaller minner om min egen femtitalls husmor-mor som skurte og vasket, syltet og saftet og hvor far kom og gikk med hatt og frakk og nærmest bodde på en annen planet. Vi ungene var bare i veien. Alt var så pent og prydelig, men mor var ofte oppfarende og nedfor, hadde hodepine og sendte oss på dør. Så her stopper likheten, for jeg husker ingen mødre som Birte, ingen uhøytidelige damer med godt humør som forskrekket og henrykket oss, som arbeidet kveldsskift på fabrikk og kom blide hjem klokken elleve om kvelden.

En kjærlighetserklæring til en motstrøms mamma, en skilt alenemor som er så hyperaktiv og full av innfall at forfatteren som ung kunne ønsket seg en mer vanlig A4-mor.

Birte har et liv på siden, et eget rom, et fristed, noe hun alltid gleder seg til. I tillegg til å være mor, husmor og heltids maskinfører på en plastposefabrikk i Trondheim, er hun en kunnskapstørst, naturlig intellektuell som i alle år har dyrket sin store lidenskap: Bøker. Hun har ikke lest "enkle" bøker eller en bok i ny og ne, hun har prioritert å sove mindre for å lese mer. Å lese er å komme i bevegelse, det kan bringe oss til et annet sted - det vet alle som liker bøker. Og en god bok kan være en kjærkommen fluktmulighet. Er man bundet til livet her, kan man slippe fri i sinnet, og Birte trenger frihet. Hennes liv er hardere enn hun selv erkjenner, og for utenforstående kan slike damers simultane akrobatikk se lett ut. Man kan forledes til å tro at de ikke behøver å anstrenge seg, at de ikke forsaker noe, at de faktisk er evighetsmaskiner. Men vendepunktet kommer, og det er sjokkerende for de voksne døtrene, for en dag har Birte fått nok av å stå til tjeneste. Hun stikker fra alt og drar på haiketur til Istanbul i en alder av femtito, i ren protest mot eldstedatterens skilsmisse. Så flytter hun til Oslo, vekk fra hjemmeværende venninner som invaderer blokkleiligheten hennes med kakespising og skravling på formiddagene når hun heller vil lese før kveldsskiftet på fabrikken. Hun gir fra seg alt hun eier, unntatt bøkene. Hun bryter opp fra et overtilpasset liv i andres tjeneste, får seg jobb i Manpower, aksepterer å leve kummerlig "... bare jeg får puste".

Uoppgjort takknemlighetsgjeld
Jeg kan kjenne det igjen. Behovet for å slippe fri fra det simultane åket, de tusen oppgavene, alt man må og alt man bør. Bare få drive med sitt, lese i fred, skrive i fred, leve enkelt. Å være til for andre har vært mødres hovedoppgave til alle tider. Over hele verden er mamma en selvfølgelig person, en som bare er der. Middagen kommer på bordet, kjøkkengulvet blir vasket. Når vi er barn, tenker vi ikke over det. Vi forstår ikke tyngden av arbeidet som ligger bak. Vi forstår det litt bedre når vi flytter hjemmefra, og enda litt bedre når vi selv får barn. Først da blir mange mødre mennesker i voksne barns øyne. Sent i livet får Birte lymfekreft, og når foreldre blir gamle og alvorlig syke og pleietrengende, åpner en ny og fremmed verden seg for familien. Når mor eller far skrives ut fra sykehuset, ofte for tidlig, er de henvist til et hjelpesystem med en stammekultur, språk og skikker som er vanskelig å forstå. De blir kunder eller brukere, overlatt til en hær av hjelpere som kommer og går. De gamle strever med å skille hjelperne fra hverandre, og de voksne barna føler seg avmektige i møtet med underbemanningen og fremmedfølelsen man kan få på korttidsavdelinger på de store sykehjemmene. Birtes liv slutter på en slik korttidsavdeling, til forfatterens store fortvilelse. Allikevel leser jeg ikke dette som en uverdig slutt, for Anne B. Ragdes beskrivelse av morens levde liv og siste dager er hjertevarm.

Greier vi å se mødres menneskelighet, innse hvordan deres livsbetingelser har formet dem, begripe hvilke tvangssituasjoner de har vært i, så slipper vi ut av barnerollen.

Denne boka handler om forholdet til en helt spesiell mor, men det ligger også en beskjed til alle som strever med sine mødre her: Empati er frigjørende. "Man skal alltid tilgi mennesker som har gjort sitt beste ut fra sine forutsetninger", skriver Anne B. Ragde. Det er klokt tenkt. Greier vi å se mødres menneskelighet, innse hvordan deres livsbetingelser har formet dem, begripe hvilke tvangssituasjoner de har vært i, så slipper vi ut av barnerollen. Vi kan bli fri fra skuffelsen over det vi har opplevd som mors svik, vi kan slutte å grunne på vår egen offerrolle.