Meny
 

Den egyptiske dødeboken

og tekster om livets vei

Eldrid Johansen (Redaktør) ; Saphinaz-Amal Naguib (Redaktør) ; Saphinaz-Amal Naguib (Oversetter)

Hieroglyfenes gåte ble knekket i 1822, og forskerne fikk endelig direkte tilgang til de gamle egypteres gåtefulle skrifter. Men først nå kommer et utvalg av disse tekstene på norsk, oversatt direkte fra de gammelegyptiske hieroglyfene. Teksten spenner fra ca. 2700 f.Kr. og over en periode på nærmere to og et halvt tusen år. Her blant annet utdrag fra den berømte Dødeboken og Sarkofagtekstene, samt vakre hymner til guder og gudinner, brev til de døde, selvbiografier og visdomstekster. Mange av disse tekstene var opprinnelig ikke ment for å bli lest av de levende. Les mer
Vår pris
,-

(Innbundet)
Leveringstid: Ikke i salg

Innbundet
Innbundet
Vår pris: ,-

(Innbundet)
Leveringstid: Ikke i salg

Om boka

SAPHINAZ-AMAL NAGUIB er professor i kulturhistorie og kulturanalyse ved Universitetet i Oslo. Hun er ekspert på gammelegyptisk religion, og forsker også på koptiske martyrlegender og islamsk kunst.

ELDRID JOHANSEN er religionshistoriker fra Universitetet i Oslo. Hennes hovedoppgave Nephthys - Gudinnen i skyggen gir en filologisk analyse av Nephthys rolle i gammelegyptisk religion. Alf van der Hagen har intervjuet dem:

DEN EGYPTISKE DØDEBOKEN
og tekster om livets vei

I Vesten er det gamle Egypt blitt assosiert med en fantastisk verden som eksisterte i en nesten uvirkelig tid. Egypt var allerede urgammelt og mystisk for det klassiske Hellas og Roma. Bilder av pyramider og graver fulle av skatter, hemmeligheter og farer, forunderlige guddommer som var halvt menneske, halvt dyr, mumier, mektige faraoer, forføriske dronninger, gåtefulle skrifter og mystiske ritualer manes frem når man tenker på det gamle Egypt. I vestlige sinn er det gamle Egypt gjerne knyttet til ideer om dypsindig visdom og forgangen kunnskap. Disse forestillingene gjenspeiles ikke bare i billedkunst, litteratur og film, men også i ulike esoteriske ordener som rosenkreutzere, frimurere og flere nyreligiøse strømninger. Siden renessansen har man hatt forestillinger om at det fantes gammel skjult visdom i Egypt. Nå har religionshistorikerne Saphinaz-Amal Naguib og Eldrid Johansen satt sammen Norges første samling av disse gammelegyptiske tekstene, oversatt fra grunnskriftene. Det er en bok som gir et rikt inntrykk av de gamle egypternes religiøse liv:

- Det aller mest fascinerende med disse gamle tekstene er kanskje den menneskelige stemmen, sier Naguib og Johansen. Plutselig kan du gjenkjenne deg selv i en stemme som er 3-4.000 år gammel. Det er frapperende. Flere av visdomstekstene fremstår som universelle. Man leser dem og tenker at dette jo er allmenngyldige tanker om hvordan man skal oppføre seg moralsk mot andre mennesker. Det samme med kjærlighetsdiktenen, alle de eksistensielle spørsmålene - og dødsangsten: hva skal det bli av mitt liv før jeg dør? Også brevene til de døde gjør inntrykk: Man forventet at de døde skulle gjøre noe med situasjonen til de gjenlevende. Påvirke gudene, forhindre sykdommer og motarbeide fiender. Fremdeles skriver man brev til sine døde i Egypt, og setter dem i gravene.

Dødsritualer

- Det sentrale temaet i denne boken er nettopp erindring: det å huske og å bli husket. I det gamle Egypt innebar det å ikke glemme gudene og å oppføre seg ifølge samfunnsreglene. Dødsritualene var først og fremst en hjelp til å opprettholde den avdødes individualitet, familiebånd og sosiale status også etter døden.

- Det sies at de gamle egyptere var besatt av døden?

- Det er en sannhet med modifikasjoner. Men man forberedte seg til døden. Det var forventet at en alminnelig borger ville klargjøre sin grav for sin dødsdag. Men egypterne var mer besatt av livet enn av døden. Grunntanken var at livet skulle fortsette etter døden. Døden var en forvandlingsfase. Du måtte gjøre deg klar, slik at du kunne komme ut på andre siden i det evige livet, uten smerte, elendighet og sorg.

- Flere av tekstene ble skrevet på innsiden av kistene?

- Dette gjelder de såkalte Sarkofagtekstene. De inneholdt ofte et kart over det hinsidige, så den avdøde skulle finne frem. Senere skrev man dødeboktekstene på papyrus, som ble sammenrullet og satt ved siden av mumien i graven. Eller de ble festet til limbandasjene, som ble brukt til å svøpe inn mumien. På dem som ikke hadde råd til papyrus, skrev man direkte på limbandasjene.

-Dette er altså tekster som det aldri var meningen at vi skulle få lese. De var ment for den avdøde og for gudene?

- Nei, de levende skulle aldri se disse tekstene. Arkeologer og gravrøvere har skylden for at disse tekstene omsider er blitt tolket og tilgjengelige. De gamle egypterne trodde at hieroglyfene hadde sin egen kraft. Hieroglyfer på gammelegyptisk betyr "gudenes ord". Tekstene var trylleformler. Det var det magiske ordets kraft som skulle hjelpe den avdøde gjennom alle prøvelsene på veien til rettslokalet, der hjertet skulle veies og der guden over dødsriket, Osiris, skulle felle dommen over den døde.

- Og det var menneskets hjerte som vitnet mot den avdøde?

- Hjertet var selve vitnet, hjertet var den som hadde levd med deg hele livet. I en av Dødeboktekstene ber den avdøde hjertet sitt om å ikke vitne mot seg - ikke sladre! - ikke fortelle alt den døde hadde gjort i livet.

- Så gudene var ikke allvitende?

- I likhet med de greske gudene, hadde også de egyptiske klare menneskelige trekk. Enda mer enn de greske. De var snillere, og heller ikke like hevngjerrige.

Ulike sannheter side om side

- Den døde skulle altså møte for guden Osiris' domstol. Men samtidig var det helt sentralt å bli minnet av dem som fremdeles levde på jorden?

- Derfor satte man opp steinstøtter utenfor inngangen til gravene, hvor personens selvbiografi ble risset inn. Vi har tatt med fire slike biografier, av to menn og to kvinner. Disse skulle leses høyt utenfor graven. Bare å lese navnet til den avdøde høyt, var nok til at den avdøde ville bli husket.

- Dødeboken inneholder formler for å jage vekk krokodiller og slanger, for å unngå gudenes raseri, og forhindre at hodet blir kuttet av. Det er åpenbart et element av frykt i disse tekstene?

- Alle frykter vel døden? Alle frykter jo også for krokodiller og slanger! Det var viktig ta vare på kroppen etter døden. Den skulle være ubesudlet. Derfor mumifikasjonen, og derfor ble det i tillegg gjerne satt opp bilder eller statuer av den døde i graven.

- Man tenker seg jo at de fleste religioner har noen sett av forpliktende dogmer og læresetninger. Men dette var ikke tilfellet i den gammelegyptiske religion?

- Hver borger var fri til å velge seg sin egen hovedgud, det kunne være flere slike i hver familie. Ingen læresetninger tvang mennesker til å velge på en bestemt måte. Flere sannheter kunne leve side om side, innenfor en enhet. Men man skulle leve sitt liv etter den sosiale og kosmiske orden, kalt Ma'at. Hvert menneske var en del av en helhet, og hvert menneske var viktig for helheten.

Visdomstekstene ga anvisninger om hvordan menneskene skulle oppføre seg, både mot sine under- og overordnede. Man skulle gi klær til de nakne, mat til de fattige, hjelpe de båtløse over Nilen og så videre. Og alt det man ikke skulle gjøre kan man lese i Den uskyldiges deklarasjon, kapittel 125 i Dødeboken. Den kan minne om De ti bud.

- Og Aknathons solhymne er mer eller mindre gjentatt i Bibelens Salme 104?

- Ja, dette er en av de mest kjente tekstene fra det gamle Egypt. Men den store feilen farao Aknhnaton gjorde, var å samle all tilbedelse rundt én gud; solguden Aton. Han innsatte seg selv som bindeleddet mellom denne guden og menneskene. Tvil og melankoli

- Leses disse tekstene i Egypt i dag?

- Bare på universitetene. Det er en ambivalens her, for både jødedom, kristendom og islam fremstiller jo farao som en ond skikkelse. Dermed representerte egypterne den gamle hedendommen. Det var jo faraoen som forfulgte Moses, Josef og Abraham. Bare farao Akhnaton blir godtatt i dagens Egypt - for han var monoteist.

-Dere har nevnt Sarkofagtekstene, Dødeboken, Selvbiografiene, Hymnene til gudene og Visdomstekstene. Hvilke andre tekster vil dere trekke frem fra dette utvalget?

- Den livstrettes samtale med sin ba-ånd er en av de aller viktigste tekster vi har bevart fra egyptisk litteratur. Dette er en av de mest dypt personlige tekstene som finnes i utvalget, og viser hvordan menneskets individualitet, tvil og melankoli kunne komme til uttrykk i litteraturen: Hva skal jeg gjøre med mitt liv? Er livet verdt å leve? Her kommer menneskets eksistensielle situasjon oss nær, selv om det ligger 3000 år mellom i tid. Og la oss også nevne kvinnenes selvbiografier være nevnt, de har vært viet altfor lite oppmerksomhet i forskningen. Mye av det de sier vil en moderne kvinne lett kunne kjenne seg igjen i. Les selv! - Hvordan skal vi ellers lese disse tekstene?

- Både som litterær opplevelse og for å forstå historien. Mange tror fortsatt at den greske antikken er Vestens vugge. Men så viser det seg at både den gamle mesopotamiske og den egyptiske kulturen har vært det bakenforliggende utgangspunktet . Skriftenes innhold kan man fremdeles gjenkjenne i dag. Det er en stor distanse i tid, men en nærhet i skrift. Og nå kan man lese dette for første gang på norsk, det må da være en begivenhet?

Fakta