Oppvekst i kruttrøyk

Sprudlende humor
Jeg hører det skeptiske spørsmålet: Hva slags innsnevrede bygdetullinger kan interessere seg for dynamitt og geværkaliber? Har de ikke sans for vesentlige spørsmål? Mitt svar er: Lignende urbanarrogante spørsmål kunne ha vært stilt Kjell Aukrust da "Bror min" kom ut, men hans bøker er for lengst som nasjonalskatter å regne. Mørkved er et oppkomme av humor, og denne humor sprudler over i beskrivelsen av oppveksten til 3 gutter på Høylandet omkring 1960.

Gærne gutter
Selvfølgelig var guttungenes omgang med Nobels oppfinnelse livsfarlig. Vi leser om hvordan gærne gutter i sin altoppslukende iver etter å utvikle ny "teknologi" er villige til å ofre en finger, ja en hånd, i fremskrittets tjeneste. På en stor trøndergård med mange bygninger og mye folk, var det gode muligheter for å gjemme seg bort og bedrive den lyssky virksomheten utenfor foreldres kontroll. Et kraftig smell eller et geværskudd fikk knapt noen til å heve øyebrynet. Under slike forhold kunne guttene kopiere sovjeternes epokegjørende Sputnikferd med Laika i verdensrommet - med en totrinns rakett over Høylandet og en fallskjermbehengt levende mus i annet trinn. Musa kom ikke til rette. For sarte dyrevernsjeler er noen av historiene neppe oppbyggelig lesning. En stormåse fra Vestlandet fikk seg en stygg overraskelse en fredelig søndags formiddag, men døden kom iallfall brått. Verre gikk det med høna som ble ofret på tryllekunstens alter.

En fest å lese
Når denne boken er blitt en fest å lese, er det ikke bare på grunn av historienes iboende humor. Lornts Mørkved har et så personlig, originalt språk og en slik kreativ uttrykksevne, at dette talentet blir et vesentlig element i forklaringen på hvorfor vi ler så godt. En god historie må kunne fortelles, og det kan Mørkved til gagns. Selvroni og humor går opp i en høyere enhet når hjembygda lokaliseres: "Den som i dag prøver å ta seg til Høylandet må kjøre feil i to veikryss for å komme fram ...  Høylandet sentrum er så lite at dersom en nyser idet en kjører inn, så oppdager en ikke at en har vært der".

"Vi leser om hvordan gærne gutter i sin altoppslukende iver etter å utvikle ny
"teknologi" er villige til å ofre en finger, ja en hånd, i fremskrittets tjeneste."

Denne boken vil føye seg inn i rekken av små og store perler i norsk humor-litteratur. Jeg nevnte Kjell Aukrust, og det var ikke tilfeldig: Boken har kvaliteter som fikk meg til å tenke på vår store folkekjære forfatter og tegner. Lornts Mørkved tegner ikke seg selv. Men han har fått kunstneren Knut Høihjelle til å illustrere boka. For å holde meg til adekvat ordbruk: Det er en innertier. Tegningene treffer ikke bare bokens humoristiske undertone, de forsterker den.