La den rette komme inn

Det er vinter. Det svenske nyhetsbildet handler i det store og hele om den sovjetiske ubåten som nylig har grunnstøtt utenfor Karlskrona. Før det andre skjer.
Vi befinner oss i Blackeberg, en av Stockholms mange forsteder. Betongblokker i jordfarger, strødd over det grønne landskapet. På skolen skriver ikke barna særoppgaver om Blackebergs historie, ganske enkelt fordi historien ikke finnes. Blackeberg ble bygget på begynnelsen av 50-tallet for å huse mennesker. Forstaden er kjemisk fri for mysterier.

«Veldig nedpå, veldig vanlig og derfor veldig,
veldig skrekkelig.»

Ikke en gang en kirke finnes her. Blackeberg er moderne og rasjonelt, fylt med mennesker som lever sine liv, går på jobben, på skolen, hever trygd, ser på TV, drikker, elsker, plager hverandre og sniffer lim i kjellerne.
Ja, alt er som det skal være i Blackeberg. Helt til en ung gutt blir funnet myrdet med halsen skåret over og tømt for blod. Bortsett fra et par dråper, er blodet ikke å finne på åstedet ...

Hevneren
La den rette komme inn er John Ajvide Lindqvists sensasjonelle debutroman om mobbeofferet Oskar som går i klasse 6b i Blackeberg. Oskar er overvektig og utstøtt, og han tisser på seg. Han bor sammen med moren sin. På fritiden nasker han i butikkene. For å tjene lommepenger går han med reklame som han putter i postkassene i boligblokkene i Blackeberg. Oskar drømmer om hevn. Hevn over plageåndene på skolen som har gjort livet hans til et sant helvete. Om
kveldene går Oskar inn i skogen med en skarp kniv som han stikker i trestammene, trær som han later som er de to verste mobberne, Jonny og Micke. En ensom kveld nede på lekeplassen får Oskar øye på en skikkelse inne i et lite stativ. Helt stille står den der. Skikkelsen kommer ut. Hun heter Eli og er på Oskars alder. Hun har på seg en tynn, rosa genser, selv om det er vinter og iskaldt. Hun er blek og spinkel, har store øyne og mørkt hår. Når hun hopper ned fra stativet, hopper hun lenger enn Oskar trodde noe menneske kunne hoppe. Flere meter. Eli lukter rart. Hun lukter akkurat som Oskars hund luktet, da den døde. Håret hennes er fett og ligger i sammenfiltrede laser. Og hun snakker så rart. Bruker gammeldagse ord og vendinger som Oskar bare kjenner fra de gamle filmene som sendes på TV i julen.

Hva er det med Eli?
Eli bor i oppgangen ved siden av Oskar, men rommene deres ligger inntil hverandre. Om kveldene holder de kontakten gjennom å banke i veggen. De sender hverandre beskjeder i form av morsesignaler. De møtes bare om kveldene, etter at solen har gått ned. Om dagen må hun "hvile", forteller Eli. Hva er det med Eli? Er hun virkelig det du og Oskar tror hun kan være? Og er hun alene? La den rette komme inn er en tykk, skrekk-deilig leseopplevelse du aldri tidligere har opplevd maken til. Her finner du ikke Anne Rices glamorøse vampyrer, og her finner du ikke overnaturlighet à la Stephen King. Det er veldig nedpå, veldig vanlig og derfor veldig, veldig skrekkelig. Dette er hyperrealisme og folkehem i angstklinsj med et ufattelig, avgrunnsdypt og hjerteskjærende grusomt mysterium.

«La den rette komme inn er en tykk, skrekk-deilig leseopplevelse
du aldri tidligere har opplevd maken til. »

Dette er en sår barndomsskildring om det å stå utenfor, om voksnes svik og om det ene vennskapet hinsides godt og vondt, det som kan lege alle sår. Du kjenner presset fra mørket og kulden i Blackeberg. Du kjenner luktene fra gatekjøkkenet, hører ekkoet av skritt i blokkoppgangene og føler den kalde nattestillheten, når alle har lagt seg. Vel, ikke riktig alle. For det er noen der ute. Naboene dine blir aldri helt de samme igjen etter at du har lest La den rette komme inn.