Dagbok 1942 - 44

; Kjell Olaf Jensen (Oversetter) ; Hélène Berr (Omtalt)


Paris er okkupert. Hélène Berr er 21 år gammel, jøde og studerer engelsk ved Sorbonne. "Jeg kjenner at en lang og mørk vei venter meg", skrev hun i dagboken sin fra de to årene, 1942-1944. Hélène Berr skrev dagbok til kjæresten, Jean Morawiecki, som hadde sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen og gått i dekning. Les mer
Vår pris: 305,-
Spar: 44,-
Veil. pris: 349,- (Innbundet)

Fri frakt!
Leveringstid: Ikke i salg
 Kjøp NÅ - få 15 bonuskroner!

Om boka

Hélène Berr døde 24 år gammel i konsentrasjonsleir. I dagboken hun etterlot seg, får vi innblikk i hennes siste leveår i krigsrammede Paris. Mangt har blitt skrevet om 2. verdenskrig, men få historier er mer gripende enn øyenvitneskildringene fra krigens egne ofre. Hélène Berr blir ofte sammenlignet med Anne Frank, som hun har flere umiddelbare likhetstrekk med. Begge var unge og oppvakte, og førte dagbøker som gir oss førstehåndskunnskap om jødenes tilværelse under krigen. Livene deres var derimot så vesensforskjellige at de to dagbøkene utfyller fremfor å overskygge hverandre. Anne Frank ble tvunget til å forlate hjemlandet Tyskland, og beskriver de farlige dagene i dekning i Amsterdam. Hélène Berr bor i hjembyen Paris, og skildrer det vanskelige livet som fransk jøde.

Mørke skyer truer
Første gang vi møter Hélène er tirsdag 7. april 1942, idet hun bestemmer seg for å føre dagbok. Hun er 21 år gammel, og står på terskelen til voksenlivet. Takket være farens sosiale status, lever hun fremdeles et tilsynelatende ubekymret liv som engelskstudent på Sorbonne. Faren hennes Raymond Berr er gruveingeniør, og innehaver av Krigskorset og den militære Æreslegionen. Takket være disse æresbemerkelsene er han foreløpig fritatt for de diskriminerende reglene som andre jøder må underkaste seg. Men under overflaten dirrer spenningen og uroen. Hélène er allerede involvert i illegalt arbeid med å hjelpe foreldreløse jødiske barn. Mellom linjene i dagboka kan leseren skimte krigens skygger.

Vendepunktet
I juni 1942 møter Hélène en gammel venninne, hvis far har omkommet i konsentrasjonsleiren i Pithiviers. Hans skjebne gjør dypt inntrykk på Hélène. «Tanken på dette dødsfallet forfulgte meg og gjorde alt annet ikke-eksisterende,» noterer hun ned. Noen dager senere blir Hélène selv innhentet av de onde tider hun lever i. Raymond Berrs ry er ikke nok til å berge familien. For første gang må Hélène bære den gule stjernen som viser at hun er jøde. I dagboka reflekterer hun over reaksjonene hun får, og hun føler det som om en kløft har oppstått mellom henne og de ikke-jødiske vennene. «Jeg så kjente ansikter rundt meg, men jeg merket den smerten og forbløffelsen alle sammen følte. Det var som om jeg var blitt brennemerket i pannen.» Forbudene øker, og krigen fester for alvor sitt kvelende grep. Samme måned blir Hélènes far arrestert, og ført til interneringsleir. For Hélène blir livet aldri det samme.

I konsentrasjonsleir
Hun melder seg som frivillig sosialassistent for å hjelpe andre. Samtidig ser hun sin egen brutale skjebne rykke stadig nærmere. I dagboka skriver hun mer og mer eksplisitt om krigens grusomheter. «For selv i lidelsen er friheten en trøst,» nedtegner Hélène til seg selv. Uttalelsen er hjerteskjærende å lese. Hélène fikk aldri oppleve å være et fritt menneske igjen. 8. mars 1944 ble hun arrestert, og havnet i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Hun døde i april 1945, bare noen få dager før frigjøringen av leiren.

Minnet lever
Hélènes forlovede Jean Morawiecki overlevde krigen, og har bevart dagboka hennes i over 60 år. Målet med utgivelsen er at Hélènes minne skal leve videre. Det er i tråd med Hélènes egne ord: «Den eneste opplevelsen vi med sikkerhet kan få av sjelens udødelighet, er den som består i bevaringen av minnet om de døde blant de levende.» Nettopp derfor er dagboka hennes så viktig å lese. Hennes historie må aldri bli glemt.

Fakta

Utdrag