De magiske tankers år

• Originalt om sorg
• Engasjerende og velformulert historie
• Sympatisk og intelligent foretellerstemme

Dagen før nyttårsaften 2003 vender ekteparet Joan Didion og John Dunne hjem etter å ha besøkt datteren sin på sykehuset. Datteren har ligget på intensivavdelingen i fem døgn med en kraftig lungebetennelse som har blitt livstruende. Ekteparet setter seg ned for å spise middag. Det er fyr på peisen. De samtaler, slik de pleier. Plutselig slutter John å snakke. Han faller om på gulvet. Joan Didion mister mannen sin gjennom førti år, mens hennes eneste barn fremdeles ligger på sykehuset.

Ni måneder etter ektemannens død, begynner Didion å skrive seg ut av sorgen. Det er hennes trettende bok. Hun er 69 år gammel. Hun har aldri levert fra seg en tekst uten at den er lest av ektemannen. Slik blir det ikke denne gangen. Gjennom Didions erindringer av ekteskapet med John, får vi et bilde av to mennesker som delte alt fra konstruksjonen av en setning til et måltid på stamkafeen på Manhattan. Hun forteller om livet som unge i Hollywood, om solfylte terrasser, reiser til fjerne strøk og nye bekjentskaper. Om middager foran peisen i New York, spaserturer i nabolaget og en samtale som hadde vart i førti år, og som fremdeles pågikk. Det var midt i denne samtalen at John Dunne falt om ved middagsbordet og døde.

Som leser kan man ikke la være å bli fascinert, ja til og med blendet, av det rike samlivet til to mennesker som tilhørte USAs kulturelle elite. En mann og en kvinne som begge skrev bøker og fi lmanus, som bidro med utallige artikler om kultur- og samfunnsfenomener i landets største tidsskrifter og aviser. Hva skulle man ikke gitt for å være flue på veggen under hverdagsmiddagene deres? På sett og vis får man sjansen her. De magiske tankers år er en høyst personlig bok, uten å bli unødig privat. Det i seg selv er en kunst. Samtidig er det en hjerteskjærende bok: Kona som kommer hjem fra sykehuset med mannens klær i en plastpose. Som ikke orker å lese de mange nekrologene om ham i avisene. Som ikke makter å kvitte seg med skoene hans. Han trenger dem dersom han kommer hjem. Og likevel: midt i sorgen evner Didion å inspirere sine lesere. Da jeg leste boken, kunne jeg ikke la være å drømme om et liv like rikt på kjærlighet og ideer.

Kanskje må man nettopp være 69 år med et langt liv som skribent bak seg for å levere en slik tekst. Joan Didon behandler frarøvelsen av sine kjære med et språk som er nøkternt, usentimentalt og likevel dypt rørende. Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit, skriver hun. Likevel klarer Joan Didion å tegne et bilde av sorgen slik at den blir begripelig og håndfast. Og selv om utgangspunktet synes håpløst - Didions datter døde idet boken kom ut i USA - er denne boken også en feiring av livet, med alle dets uforutsigbarheter.

Å få leseren til å sitte igjen med en slik følelse, er i seg selv en bragd. Kall det gjerne magi.