Varsleren

Varsleren åpner med scener som oser av trygghet og idyll. En nybakt mor står lykkelig på sitt kjøkken og lager middag til sin mann og seg selv mens babyen deres sover i vogna under et lønnetre utenfor huset i det stille boligområdet. Hun tenker stadig på den lille, men trygg på at alt er godt, spiser hun middag og elsker med ektemannen. Så går hun ut for å se til ungen og får sitt livs sjokk. Dyna og klærne til babyen er gjennomtrukket av blod. Med ett er scenarioet forvandlet fra idyll til pur angst. Redselsslagne får paret ungen til sykehuset. Mens barnet blir undersøkt, blir de sittende og gjenta at legene må få stoppet blødningen.

Helvete begynner
Men så kommer en ny overraskelse. Legene finner ingen ting galt. Blodet kom ikke fra babyen. Gleden over at det ikke var noe alvorlig, drukner i tanken på at det bare var et sykt pek. Hvem ville gjør en sånn ting, og hvorfor? Overbetjent Konrad Sejer ser ikke på dette som en spøk. Han slår fast at det er en forbrytelse, et tyveri. Det er tryggheten til foreldreparet som er stjålet, slår han fast. Det blir sågar pressekonferanse der Sejer forteller hvor alvorlig politiet tar saken. Så får han et dystert varsel lagt ved sin egen inngangsdør. Beskjeden lyder: "Helvete begynner nå." Og det gjør det.

Døden på døra
Utspekulerte og infame hendelser finner sted på ulike plasser i distriktet. Vi følger den unge gutten som planlegger og utfører djevelskapen. Han er bare 16 år, og bor hos sin forfyllede mor, som hundser ham ved enhver anledning. Han hater henne og resten av verden. Med unntak av morfaren, som han ikke kan gjøre nok godt for. Han er også god til å iaktta mennesker han ikke kjenner, og raskt finne hvor det gjør mest vondt at han slår til. Fossum skildrer hvordan han i skjul observerer et ektepar. Han ser at mannen er syk, avhengig av rullestol og blir tatt vare på av kona. Han observerer tilgjengeligheten til huset for biler. Så ringer han et begravelsesbyrå og melder fra om dødsfall i familien. Og forklarer begravelsesagenten at de kan kjøre likbilen helt fram til døra. Det blir en gruoppvekkende opplevelse for det eldre paret da den store, svarte bilen kommer ryggende inn til deres eget hjem.

Tvil
Igjen tar gjerningsmannen noe umistelig fra sine ofre. Hvordan kan mannen finne fred med sin egen sykdom og tanken på at noen vil ham vondt? Kan ofrene for de onde gjerningene noen gang få tryggheten tilbake? Handlingen i Varsleren bygger seg opp mot den vondeste hendelsen jeg har lest på lenge. Og igjen er det kontrasten mellom det gode hverdagslige som snus til noe alldeles grusomt, som skaper en ekstra rystelse hos leserne. I dette ligger kanskje noe av Fossums største styrke som forteller.

Men historien blir også ekstra fascinerende av at Fossum lar det være noe usikkerhet igjen hos oss, også etter at den verste hendelsen i boka har skjedd. Hun lar oss medoppleve et mareritt i fullt dagslys, og vi higer etter at den skyldige skal tas. Men med mesterlig hånd lar hun oss sitte igjen med tvilen. Var det ikke "varsleren" som sto bak den grusomste tildragelsen, var det bare et skjebnesvangert uhell?

Fossum forteller ikke alt, hun lar det stå noe tvil tilbake. På denne måten blir man ikke bare en fengslet leser, man blir en meddikter som selv prøver å finne hele historien.

Sterk og sår
Fossum makter å få oss til å føle med både gjerningsmann og ofre. For alle har tapt noe grunnleggende. Konrad Sejer må ta i bruk all sin menneskekunnskap for å finne ut av hva som egentlig foregår, men samtidig er dette en fortelling som står veldig langt fra den tradisjonelle politiromanen. Det er ikke en "roman om en forbrytelse", men en fortelling om omsorgssvikt, ensomhet, men også håp.

Aller mest viser denne romanen hvor sårbar vår tilværelse er, både for tilfeldighetens irrganger og enkle handlinger fra mennesker som ikke engang kjenner en. Denne boka seiler opp ved siden av Elskede Poona - blant Fossums aller sterkeste. Og mest såre.