Pixley Mapogo

Jarle Klepp er blitt 35 år. Han er kulturjournalist i Stavanger Aftenblad, og sammen med de vanlige, munnrappe vennene, Helge Ombo og Hasse Ognatun, er han i Oslo for å oppleve det som trolig ville fått mang en musikkanmelder til å fryde seg: Gjenforeningskonserten til det legendariske bandet The Smiths. Jarle har høye ambisjoner på vegne av sin egen aviskarriere. Dette skal bli et av hans store journalistiske bragder, et virkelig fingeravtrykk innen anmelderfaget. Underveis møter han dessverre på en meget klassisk problemstilling: Rekker han å pisse før bandet går på scenen?

En nær venn
Som leser føler jeg at jeg kjenner Jarle Klepp nesten like godt som en nær slektning eller venn. Og Pixley Mapogo føles som et "takk for sist". Hvordan går det egentlig med Jarle? Hva har skjedd de siste ti årene? Klart vi lurer. Vi har jo ikke sett ham på et drøyt år. Dame? Nei, det har han ikke klart å skaffe seg. Dattera? Jo da, henne har han sett i ferier og i helger. Og når vi nå møter ham, får vi vite at han skal spise lunsj med henne dagen etter, før han reiser tilbake til Stavanger og høster fruktene av sitt kulturjournalistiske arbeid. Slik blir det selvsagt ikke. For idet Jarle kommer ut fra toalettet (til tonene av åpningsnummeret, som han selvfølgelig er i ferd med å gå glipp av), treffer han helt uventet tenåringsdatteren i mylderet av mennesker. Det vil si, han treffer henne ikke. Han ser henne. Og det er et syn han svært gjerne skulle vært foruten. Vi sier ikke mer.

Sjokkartet scenario
Det sjokkartede scenarioet som deretter utspiller seg, kaster Jarle ut i en langt mørkere fortelling enn det vi har vært vitne til tidligere. Romanen har et fortettet handlingsforløp, hvor alt skjer i løpet av noen få timer om kvelden og natten. Det gir fortellingens en sterk motor som gjør den til en aldri så liten sidevender. Pixley Mapogo er også noe av det morsomste Tore Renberg har skrevet! Det gjelder ikke minst tittelen, som blir ganske elegant når man oppdager hva den refererer til. For her handler det om det fremmedkulturelle, vår nye landsmenn, som man jo snart ikke vet hvordan man skal betegne. Eller forholde seg til, for den saks skyld. Kudos til Renberg for at han våger å slenge dette i fleisen på oss.

•  Tidligere bøker av Tore Renberg