Eventyret. En biografi om Helge Ingstad

Helge Ingstad lot seg ikke presse inn i et vanlig A4-format. Allerede i barne- og ungdomsårene var han en hardbarket friluftsmann, og som syttenåring fartet han rundt på Hardangervidda sammen med en kamerat. De hadde lite utstyr, og de måtte fiske ørret for å holde sulten på avstand. Da var det toppen av luksus å få litt smør eller brød fra jentene på sætrene. Ingstad mente senere at dette hadde vært hans lykkeligste tid! Helge Ingstad tok utdannelse som jurist og opprettet en praksis som sakfører, men fikk ganske raskt kontorskrekk. Han ville ut og oppleve villmarka. Drømmen var Canada!

Endelig pelsjeger
En dag i 1926 sto han på stasjonen i Edmonton i Canada og så toget tøffe videre. Endelig var han i fremme. Alt han eide, hadde han i en sekk på ryggen. Han hadde få konkrete planer og var tilnærmet blakk. Det harde, men frie livet som pelsjeger, ventet. Planen var å finne en dugelig kar han kunne slå seg sammen med. Ganske raskt traff han John Sellie på en bar, en erfaren fangstmann som trengte en ny kompanjong. Helge slo til på flekken. Partnerskapet ble ikke helt som tenkt, og Ingstad brøt raskt opp. I boka Pelsjegerliv nevner han overhodet ikke denne tiden, antagelig fordi perioden var en skuffende start på det frie livet.

Hjalmar Dale
En bedre læremester i fangstingens kunst var imidlertid Hjalmar Dale som Ingstad inngikk kompaniskap med i 1927. Ingstad beskriver Dale som en liten tettbygd bjørn av en kar med uredde øyne. Han var en mester i å klare seg ute i villmarka under alle forhold, selv når minusgradene nærmet seg førti. Det ble et hyggelig og fruktbart samarbeid. De la av gårde langs kysten av Store slavesjø, i hver sin kano, og med bikkjene Trofast og Pike som de hadde fått i bytte mot Helges dress! Da vinteren ble påtrengende bygde de seg en hytte ved Elgsjøen. Herfra drev de jakt og fangst gjennom vinterhalvåret, til de gikk hver til sitt neste sommer. Læretiden var over, og Ingstad hadde nå bestemt seg for å bli bedre kjent med indianerne. Hans respekt og beundring for indianere og eskimoer skal senere prege hele hans forfatterskap.

Bokutgivelse og Øst-Grønland
Pelsjegerliv ble utgitt i 1930, og boka ble en suksess. Helge var hjemme i Norge, men kjente rastløsheten. Ikke ble det orden på kjærlighetslivet heller. Debatten om hvem som skulle ha rettigheter til Grønland raste, og Helge fulgte med fra sidelinjen og drømte om å reise til de rike fangstområdene på denne vakre øya. Han planla ny ekspedisjon, og etter mye om og men kom tilbudet om en sysselmannstilling for Eirik Raudes land. Lønn fikk han ikke, men enkelte utgifter skulle bli dekket. Det var mer enn bra nok for Helge som var mest opptatt av den lønn naturen kunne gi. Norge tapte på alle punkter i Grønland-saken, og Ingstad måtte reise hjem. Han ble senere ansatt som sysselmann på Svalbard, men det var Grønland han hadde tapt sitt hjertet til. På Svalbard var han nær ved å omkomme i uvær, men hunden Prikk sørget for sin herre, og det endte godt, selv om helsen skrantet i lang tid etterpå. På Svalbard skrev han boken Øst for den store bre som ble utgitt 1935. Ingstad reiste senere til varme strøk og oppsøkte blant annet Apache-indianerne. I Arizona forsøkte han seg på hesteryggen ... men lærte ikke å klamre seg fast før han ble kastet av i en kaktus og fikk 230 pigger i enden, hvorav 55 lot seg fjerne. Det hører med til historien at han bet i seg smerten og red videre sammen med lattermilde indianere! Helge Ingstad var en ekte eventyrer, og boken om hans liv er like underholdende lesning som hans egne bøker.