Dronningtrilogi

Mange husker nok Richard Herrmanns stemme fra London, nær og tørr, sofistikert og presis, alltid litt humoristisk, enten han rapporterte om økonomien i det britiske riket, om hoffskandaler og vekslende ministerier, eller han berettet om store hendelser i den britiske fortiden, som han kjente så godt som sin egen bukselomme.

Et mord til aftensmaten
Han hørte hjemme i en egen divisjon når det gjaldt å formidle historie. For det første gjennom måten han berettet på, alltid personlig, ofte med utgangspunkt i byer han hadde besøkt, saler han hadde sittet i, mennesker han hadde møtt, inntrykk som hadde avleiret seg en bestemt dag i solskinn, regnvær eller kuling. En fikk ofte følelsen av at man vandret sammen med
den distingverte stemmen på brosteinene i en gammel by, at man nøt stekt and og et glass øl med ham på en kro, knelte ved siden av ham i en kirke, der en betydelig biskop fant sin død under eggen av et sverd, eller red sammen med ham mot de franske ridderne etter at de engelske bueskytterne hadde gitt fienden sin bekomst med susende piler.

Nå har man anledningen til å møte denne stemmen på trykk. Den samme tørre humoren, den samme fortellergleden, den samme undringen over fortiden, ikke minst over hvor forbløffende nederdrektige, hevngjerrige, despotiske og sadistiske tidligere tiders konger og fyrster kunne være.

I denne boken, som er en komposisjon av tre bøker om dronningene Elizabeth I, Maria Stuart og Victoria, møter vi en rekke slike maktmennesker, blant annet en rekke konger på 1500 og 1600-tallet, som ikke skydde noe middel for å utrydde rivaler og rivalinner, ektefeller og søsken, tidligere fortrolige og slektninger. De blir drevet av sjalusi og hat, men også av rent praktiske hensyn, blant annet for å rydde vei for et nytt ekteskap. Et geistlig forbud satte nemlig en stopper for skilsmisser på den tiden. Med en halshogd ektefelle var problemet
imidlertid løst. Et mord til aftensmaten, heter det. Eller den vakreste henrettelsen i London.

En ekte journalist
Det er for øvrig ikke helt riktig at disse bøkene handler om tre dronninger. Richard Herrmann forteller den britiske historien fra Den sorte prins til første verdenskrig, ja, han nekter seg heller ikke et lite tilbakeblikk til Vilhelm Erobreren og 1066. Og han framtryller ikke bare livet til kongene og dronningene, men også dikterne og kunstnerne får utfolde seg. I egne kapitler møter vi Karl Marx og David Livingstone, Charles Dickens og Thomas More, Krimkrigens gode fe, og den store verdensutstillingen i glasshus i Hyde Park. Best er han kanskje i de fabelaktige portrettene av grenseskikkelser som Sir Walter Raleigh, halshogd 1617, eller hestepasseren til dronning Victoria, Mr. Brown, kostelig fremstilt på film, ikke mindre glitrende gitt liv av Herrmanns penn.

Selvfølgelig elsker stemmen fra London de store kontraster. Han er journalist i ordets egentlige betydning, han fanger opp dagen, øyeblikket, den gang og da, som det skulle ha vært i dag. Det mest forunderlige er at han alltid forteller noe du husker. Nå tenker jeg ikke på de dramatiske begivenhetene, men små detaljer som krydrer framstillingen og stikker seg inn i hukommelsen. Jeg trodde for eksempel at ordet "beefeaters", de storvokste, røde vaktsoldatene med spyd og hellebard utenfor Tower, hadde noe med biff å gjøre. Men nei. Hermann forteller at ordet er avledet av det franske "bouffetier" som er avledet av ordet "buffet". Vaktsoldatene skulle nemlig passe på maten når kongen holdt sine store middager! Aha, sier vi, og sier det igjen når Herrmann forteller at konedreperen Henrik VIII, du vet han med seks koner, var en lidenskapelig tennisspiller, og lot tjenerne hive ballen presist til seg når han skulle slå. Og han brukte ordet "serve" om en slik handling. Den som kastet ballen ble kalt "servant", noe som igjen skapte ordet "service".

Slik driver Herrmann underfundig folkeopplysning. Det trengs for de fleste av oss. Noe av det bør man vel ta med en klype salt. Han foreslår selv et slikt for behold for opplysningen om at Henrik VIII kan ha komponert og diktet den populære sangen Greensleeves. Ellers trenger man ingen forbehold når Herrmann svinger tryllestaven. Her er det bare å gi seg over.