Kjære Gabriel

Alle som har barn - eller har vært barn - vet at det å vokse inn i verden fører med seg undring og stadig nye blikk på tilværelsen rundt en. De voksne forsøker å veilede og svare barnet som best de kan, ofte med lettvinte halvsannheter og slurvete definisjoner. Situasjonene som oppstår kan by på hodebry, men først og fremst på søte øyeblikk og iblandt bidra til at voksne også ser omgivelsene på en annen og kanskje overraskende måte.

For Gabriel og dem som lever sammen med ham, er det mer som står på spill. Han må ha fullkommen orden i sin tilværelse for å fungere i den. Alle ting, utsagn og hendelser må ha sin logiske forklaring. Den minste brist i logikken kan få Gabriels verden til å rakne. Han har også vanskelig for å ta andres perspektiv, for å respondere som omgivelsene forventer, for å forstå nye sammenhenger hvis de ikke er nøyaktige kopier av tidligere erfaringer. Lignelser er for ham meningsløse og hver nye hendelse, hvert nye spørsmål om tings beskaffenhet som dukker opp, krever beskrivelser og bruksanvisninger i presise former. Dette skaper selvsagt store utfordringer for foreldrene og alle andre som omgås Gabriel. For å kunne gi ham en meningsfull og verdig oppvekst, kreves en forståelse av behovene hans, ja av hvem han er, som til tider framstår som umulig.

Poetisk og innsiktsfullt
Gabriels far er en markant personlighet i norsk bokbransje. Halfdan Freihow er forlegger og har i årevis jobbet med andres tekster. Så var det altså det særegne mennesket Gabriel, og erfaringene Freihow hadde fått som far til dette mennesket, som skulle få ham til selv å debutere som forfatter. Freihow har i Kjære Gabriel satt seg fore å skrive et brev i bokform til gutten sin. Han vet ikke om Gabriel noen gang kommer til å lese brevet, eller om han i det hele tatt vil være interessert, og kanskje er det like mye en vilje til selvransakelse og et forsøk på å forstå ved å gå inn i en utforskende skriveprosess som ligger bak. Like fullt er resultatet en dokumentarbok helt utenom det vanlige. Freihow skriver om vestlandslandskapet familien har bosatt seg i, om livets forgjengelighet og om foreldreskap og samliv, alt på en så poetisk og innsiktsfull måte at det er verdt leseopplevelsen alene. Men Gabriel og hans livsanskuelse er hele tiden tilstede i teksten.

Gledestårer
Bokbrevet er skrevet med et slikt nærvær og en slik intensitet at leseren får følelsen av å være tilstede. Like mye i de magiske, kjærlighetsylte øyeblikkene fra familielivet, som i de vondeste episodene der Gabriels sårbarhet og forfatterens egen tilkortkommenhet blir smertelig tydelig. Etter hvert som vi lærer Gabriel å kjenne, blir vi også grusomt klar over hvilke potesielle nederlag som kan vente ham. Og vi forstår faren så inderlig godt, og vi ser at han han gjør så godt han kan - men at denne oppgaven som er gitt ham rett og slett er for stor og for vanskelig å gjøre uten feiltrinn.

Vi holder pusten sammen med mor og far da Gabriel står på scenen under skoleavslutningen og skal synge - helt alene. Dette har han øvd på i ukesvis, dette har de fantastiske lærerne hans oppmuntret til, men like mye som Gabriels aller nærmeste, vet leseren hvor lite som skal til for å få ham av sporet, vet hvilket sammenbrudd som kommer hvis dette ikke går som gutten har forestilt seg. Og like mye som hos dem som er tilstede i den pyntede gymsalen, står tårene i øynene på leseren da han får det til!

Ny forståelse
Gabriel har en sjelden diagnose som kombinerer atypisk autisme og AD/HD. Halfdan Freihow beskriver gutten bak disse termene på en måte som gjør at den spesifikke diagnosen virker irrelevant, men de problemene Gabriel må leve med virker likevel uhyre relevante å forstå for alle som er interessert i menneskelige relasjoner. Hvis du blir med på denne reisen i Gabriels univers, får du nemlig ikke bare søte minner om barnlige skråblikk på livet, men en fundamental ny forståelse av hvilken kompleks tilværelse vi alle lever i - og et gripende vitensbyrd fra en stolt, redd og kjærlighetsfylt far.