Meny

Sluk

Med bøker som "Beatles" og "Halvbroren" på samvittigheten skulle man godt kunne tenke at Lars Saabye Christensen allerede hadde levert boka som vil bli stående som hans hovedverk. Men så kommer "Sluk" og tar Saabye Christensen-universet vi kjenner til steder vi aldri hadde drømt om. Sluk den rå! Og begynn så på nytt igjen! Les mer
Vår pris
79,-
Spar
310,-

Veil. pris: 389,-  (Innbundet)
Leveringstid: Ikke i salg

Vår pris: 79,-
Spar: 310,-

Veil. pris: 389,-  (Innbundet)
Leveringstid: Ikke i salg

Om boka

Presentert av Annette Orre

"Det gror ikke før det har blødd. Var det ikke det alle hadde sagt før jeg dro min vei? At jeg måtte finne meg selv? Jeg måtte finne meg selv, sa de. Men jeg ville ikke det. Den siste jeg ville finne var meg selv. Jeg ville finne en annen, som var lettere å ha med å gjøre enn meg, en jeg kunne komme overens med, som jeg kunne leve med uten å dø."

Hadde vi hatt terningkast i denne avisa, skulle han fått yatzy i seksere.
Kjell-Richard Landaasen, Vårt Land

Sluk er historien om forfatteren Funder, en roman med mange stemmer og uttrykk, bundet sammen av vers og refrenger. Den forener en strålende sommerfortelling fra Oslo på sekstitallet med et marerittaktig opphold i den amerikanske småbyen Karmack.

... en epilog så intens, eksistenstung, autentisk og vakker at den slår meg helt ut.
Cathrine Krøger, Dagbladet

Femtenåringen Funder med kallenavnet Chaplin skal være en sommer alene med moren på Nesodden, men tvinges til å se seg selv med nye øyne da han i august tar båten hjem. Senere skriver han en fortelling om ulykkesfuglen Frank, som også bor sammen med mor, men i likhet med Funder ikke kan fortelle om det han roter seg bort i.

Begynner som et ekko og ender som et uslåelig mesterverk.
Rune Hallheim, Aftenposten

Noen forfattere, ganske få, skaper bilder, fortellinger, figurer som fester seg i en hel generasjon lesere. Skjønt i dette tilfellet er det kanskje riktigere å snakke om generasjoner. For både 20- og 40-åringer mener å huske hvordan det var å vokse opp på 1960-tallet, og folk over hele landet kan lukke øynene og framkalle bildet av en bygård i Kirkeveien, eller trikkeskinnene over Uranienborg, selv om de aldri har satt sin fot i hovedstaden. Fordi de har lest Lars Saabye Christensen. Ja, selv de som aldri har lest ham, skjønner på en eller annen måte hva det dreier seg om når noen spør "Hvor er det blitt av alle gutta?"

Fallhøyden er stor, det har den vært mer eller mindre siden starten. Men det kan virke som om utforskertrangen alltid har vært større. Heldigvis. For det finnes knapt en sjanger, bred eller smal, forfatteren har forbigått i stillhet. Som oftest med lykkelig utfall. Sluk er Saabye Christensen på sitt aller beste.

Fortellingene i fortellingen
Det handler om en sommer en gang på 1960-tallet. Om en mor og en tenåringssønn på ferie på Nesodden. Far brekker beinet og må bli igjen i byen, men tantene dukker opp, de heter Carlik, Massa, Emilie og Soffen, og har med seg hørerør, Grand Prix-melodier i moll og døde karper. Det er oppvekstroman og uimotståelig nostalgisk og sommerlett, før det brytes mot scener som er så vonde og uhyggelige at det er vanskelig å tro at det noen gang har vært sol innenfor bokpermene. For i nabohytta bor Ivar Malt. "Den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med."

Det er den 60 år gamle fortelleren som snakker i sitatet ovenfor, et halvt liv senere og på flukt fra et år som han tenker på som en kjedekollisjon av tap. Så vidt jeg vet har Saabye Christensen aldri skrevet så utførlig om det å skrive som det han gjør i denne delen av romanen. Og da har fortellingen allerede tatt en lang avstikker innom Karmack, som må være bokhøstens mest trøstesløse sted, og hjembyen til Frank Farrelli, nidkjær budbringer av dårlige nyheter.

Det kan høres forvirrende ut. Men det er det ikke. For hver for seg er historiene så gode og oppslukende at man raskt glemmer at det finnes et litterært landskap utenfor dem. Helt til trådene samles til slutt, og man skjønner hvorfor boka er sydd sammen på denne måten.

Sprekker og sannheter
Skudd avfyres, blodet spruter og hus går opp i flammer, men den sterkeste tråden i fortellingen er kanskje den minst dramatiske. For mer enn noe annet er dette en skildring av forholdet mellom en stillferdig mor og hennes 15 år gamle, hengivne, men akk-så-selvopptatte sønn. Og nettopp her viser Saabye Christensen hvilken mesterlig menneskeskildrer han er. Mens han i andre partier av boka åpenbart koser seg med å pirke borti språket, vri og forskyve det for å underholde leseren med sine kunstferdige og uventede konstellasjoner, finnes her skildringer som er renskårne, enkle og veldig vakre: "Han døde første nyttårsdag. Mor satt hos ham. Mor satt alltid hos far. Det hadde hun gjort hele livet." Det er poetisk, presist og vemodig. Men han lar oss aldri hvile for lenge i det samme stemningsleiet: "Så grein jeg litt på skulderen hans og syntes så synd på meg selv at jeg nesten fikk lyst til å sende blomster."

Lars Saabye Christensen viser leserne det skjeve i det velkjente, sprekkene, unntakene, de små detaljene vi har oversett. Samtidig forteller han om det ukjente og merkelige på en måte som gjør at vi blir med ham langt utpå. Denne boka vil du ikke gå glipp av.

Fortellingene i fortellingen
Det handler om en sommer en gang på 1960-tallet. Om en mor og en tenåringssønn på ferie på Nesodden. Far brekker beinet og må bli igjen i byen, men tantene dukker opp, de heter Carlik, Massa, Emilie og Soffen, og har med seg hørerør, Grand Prix-melodier i moll og døde karper. Det er oppvekstroman og uimotståelig nostalgisk og sommerlett, før det brytes mot scener som er så vonde og uhyggelige at det er vanskelig å tro at det noen gang har vært sol innenfor bokpermene. For i nabohytta bor Ivar Malt. "Den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med."

Det er den 60 år gamle fortelleren som snakker i sitatet ovenfor, et halvt liv senere og på flukt fra et år som han tenker på som en kjedekollisjon av tap. Så vidt jeg vet har Saabye Christensen aldri skrevet så utførlig om det å skrive som det han gjør i denne delen av romanen. Og da har fortellingen allerede tatt en lang avstikker innom Karmack, som må være bokhøstens mest trøstesløse sted, og hjembyen til Frank Farrelli, nidkjær budbringer av dårlige nyheter.

Det kan høres forvirrende ut. Men det er det ikke. For hver for seg er historiene så gode og oppslukende at man raskt glemmer at det finnes et litterært landskap utenfor dem. Helt til trådene samles til slutt, og man skjønner hvorfor boka er sydd sammen på denne måten.

Sprekker og sannheter
Skudd avfyres, blodet spruter og hus går opp i flammer, men den sterkeste tråden i fortellingen er kanskje den minst dramatiske. For mer enn noe annet er dette en skildring av forholdet mellom en stillferdig mor og hennes 15 år gamle, hengivne, men akk-så-selvopptatte sønn. Og nettopp her viser Saabye Christensen hvilken mesterlig menneskeskildrer han er. Mens han i andre partier av boka åpenbart koser seg med å pirke borti språket, vri og forskyve det for å underholde leseren med sine kunstferdige og uventede konstellasjoner, finnes her skildringer som er renskårne, enkle og veldig vakre: "Han døde første nyttårsdag. Mor satt hos ham. Mor satt alltid hos far. Det hadde hun gjort hele livet." Det er poetisk, presist og vemodig. Men han lar oss aldri hvile for lenge i det samme stemningsleiet: "Så grein jeg litt på skulderen hans og syntes så synd på meg selv at jeg nesten fikk lyst til å sende blomster."

Lars Saabye Christensen viser leserne det skjeve i det velkjente, sprekkene, unntakene, de små detaljene vi har oversett. Samtidig forteller han om det ukjente og merkelige på en måte som gjør at vi blir med ham langt utpå. Denne boka vil du ikke gå glipp av.

Fakta

Om forfatteren

Lars Saabye Christensen er født 21. september 1953 i Oslo. Han debuterte med diktsamlingen Historien om Gly (1976). Han hadde da allerede hatt flere dikt på trykk og deltatt i utgivelsen av det litterære undergrunnstidsskriftet "Dikt og datt". Gjennombruddet kom med Beatles (1984), den er av de største litterære salgssuksesser i Norge, og stadig nye generasjoner trykker den til sitt hjerte. Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, han fikk blant annet både Bokhandlerprisen og Nordisk Råds litteraturpris for Halvbroren (2001). H.M. Kongen har utnevnt Lars Saabye Christensen til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk litteratur.

Intervju